I Christoffer Øien har vi litt av et talent. Litt i det skjulte har han foredlet sangene sine, før han imponerte mange under høstens Zoom.
Om det finnes rettferdighet i verden, stopper det ikke der. Øien har både et sjeldent distinkt uttrykk og til tider oppsiktsvekkende gode låter.
Men det første du legger merke til hos den lille fyren er den store stemmen, Luftig, lett ru, med en uanstrengt vibrato og sans for drama lokker den oss inn i et musikalsk univers som har mer ved seg jo mer intenst vi lytter.
LES FLERE ANMELDELSER FRA TRONDHEIM CALLING HER
På overflaten skiller han seg ikke nødvendigvis veldig fra andre som driver med følsom, akustisk popmusikk. Det er lavmælt, følsomt og vakkert – men det er et eller annet MER også, et eller annet som skiller ham ut fra den akustiske hopen. Som hos en Bonnie 'Prince' Billy lurer det en slags urovekkende følelse av fare og jævelskap under den tilforlatelige overflaten, samtidig aner vi de samme skumle, lett gotiske stemningene vi finner hos artister som Timber Timbre.
Øien har også den lille touchen av egenrådighet og snålhet som er viktig innenfor et format som fort kan bli grått dersom det ikke tilføres personlighet og egenart. Jeg liker også at melodispråket låner elementer fra klassisk Tin Pan Alley, det løfter og letter låtene, gir dem eleganse og umiddelbar appell. Øien låter som en gammel sjel, en mann som har vært i gamet i en mannsalder.
Løst, men flott backet av fele, tangenter og forsiktige trommer, klarer Øien å stilne et Brukbar som under de fleste konsertene har summet av festskrål. Det er bevis godt som noe på at han har veldig, veldig mye å fare med.
