Lørdag åpner utstillingen «Mot skogen – Knausgård om Munch» på Munch-museet, hvor Norges i dag internasjonalt sett kanskje største forfatter, har plukket verker av Norges uten tvil største kunstner gjennom tidene, i internasjonal målestokk. Flere av verkene Knausgård har valgt fra museets samling, har ikke blitt stilt ut før, eller har ikke vært vist på svært lenge.

Boka «Så mye lengsel på så liten flate» er et tredelt essay om Munchs bilder, med utgangspunkt i Knausgårds arbeid med utstillingen. Boka vil nok oppleves best sammen med utstillingen, men med 15 godt gjengitte bilder og Knausgårds personlige, men bredt anlagte tekst, står boka ganske godt for seg selv.

Les også «Anstrengt sommerfinale for Knausgård»

Som introduksjon til Edvard Munchs kunst er boka forfriskende, fordi Knausgård bruker mye av plassen på mindre kjente verker, og delvis styrer unna Munch-bildene som har gjort ham verdenskjent. Dessuten er ikke Knausgård en ukyndig amatør som skyver kjendisstatusen foran seg når han skriver om kunst.

I de fleste romanene til Knausgård skriver han essayistisk om billedkunst. Litt som de fire årstidsbøkene hans på det beste fortonte seg som en fortsettelse av «Min Kamp»-serien, fortoner «Så mye lengsel på så liten flate» seg som en slags fortsettelse av årstidsbøkene.

Her møter vi igjen tre av samtidskunstnerne som preget årstidsbøkene med deres perspektiv på Munch. Knausgård nærmer seg Munchs bilder med inderlighet og ydmykhet, samt en voksende usikkerhet på egne vegne, som kurator. Knausgårds stemme er karakteristisk, med interessante paralleller og sprang fra Munchs bilder til litteratur, musikk og rapporter fra Knausgårds nysgjerrige kamp med Munch.

Knausgård deler raust fra det han framstiller som mer kunstfaglig perspektiv på Munch. En vandring med professor Stian Grøgaard i Munchmuseets magasin, er et av bokas høydepunkt. Det står i spenstig dynamikk med en samtale med kunstner Vanessa Baird, som sier at hun ikke liker Grøgaard. Sammen gjør de oss klokere på Munch.

De siste delene av boka virker slappere skrevet enn den første. Delvis fordi Knausgård der bruker mer plass på intervju og mindre på egne refleksjoner. Han klarer bare unntaksvis å skape like mye nerve i intervju, som i mer rendyrkede essayistiske parti, hvor refleksjoner, sprang og assosiasjoner leder teksten.

Sammen med gode hjelpere gir Knausgård interessant blikk på lite kjente og av og til også mindre gode bilder av Munch. At Knausgård selv framstår både opp mot sitt beste, og tidvis på det jevne i reportasjeaktige betraktninger om vær og miljø, er neppe et bevisst valg. I en interessant, men ujevn bok om fruktbart møte mellom billedkunst og litteratur.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også Knausgård-anmeldelsen «Utvidelse av kampsonen»