1. august kommer Robbie Williams til Granåsen, og det er først da vi virkelig får se ham i sitt rette element. På scenen er han en unik entertainer som kombinerer sjarm, energi og en røff, men samtidig varm engelsk humor.

Robbie Williams' platekarriere innholder kanskje like mye gråstein som gull, men han har da virkelig sine øyeblikk på plate også.

Hans musikk er bredt anlagt, kommersiell pop, med røtter både i hans boyband-fortid og britpopen som herjet da han solodebuterte - ispedd nostalgisk og smokingkledd lek med James Bond- og Frank Sinatra-estetikk. Særlig låtskriversamarbeidet med Guy Chambers fram til og med 2002 var fruktbart, men det har kommet en og annen gullkantet slenger etter det også

Vi har valgt ut ti av hans beste låter, og våger påstanden at den følgende lista inneholder nokså uangripelig popmusikk. Hør lista i Spotify, Tidal eller Apple Music.

«Let Me Entertain You» (1997)

Kun femte singel fra debutalbumet, men likevel på mange måter Robbies kamprop og programerklæring. En enkel ambisjon, oppfylt etter alle kunstens regler i årene som fulgte.

«Feel» (2002)

Han er god på disse varme, duvende midtempo-låtene, Robbie Williams. Og dette er kanskje den aller flotteste av dem.

«No Regrets» (1998)

Denne er i samme gate og ikke langt bak, særlig refrenget er flott. Mye fordi Neil Tennant fra Pet Shop Boys korer og setter sitt fingeravtrykk på den.

«Angels» (1997)

Lighterballade av klassisk kaliber, av enkelte betegnet som «Englands andre nasjonalsang». I overkant kremete for mange, like fullt med et løft i refrenget du skal jobbe hardt for å motstå.

«She's the One» (1998)

Hans andre store ballade, selv om vi skylder å gjøre oppmerksom på at det er en coverlåt – og at du snarest bør høre originalen skrevet av Karl Wallinger, alias World Party. Den er enda finere!

«Come Undone» (2002)

Selvforakten har gått hånd i hånd med selvtilliten hos Williams. «If I stop lying, I'll just disappoint you», synger han på sitt kanskje hardeste oppgjør med seg selv.

«Milennium» (1998)

James Bond-opphenget tatt ut i sangform. Å utføre musikalske tyvlån med eleganse og slentrende selvtillit er en egen og undervurdert popmusikalsk egenskap.

«Supreme» (2000)

I likhet med forgjengeren et bevis på at popmusikken ikke trenger være original for å fungere. Lite mer enn en nedskrudd bearbeiding av Gloria Gaynors «I Will Survive», men i smarte hender låter det fullstendig riktig.

«Tripping» (2005)

På vei inn i en kommersiell og kunstnerisk bølgedal fikk Williams likevel en stor hit med denne friskusen med snev inspirasjon fra Karibia via The Clash.

«Back For Good» (1995)

Fra Take That-tiden må denne selvsagt være med. Tidenes fineste boyband-låt, ferdig med den saken.