Astrid S-konserten under Uka onsdag kveld, hennes første i Studentersamfundet (og hennes største som hovednavn, kunne hun fortelle oss), er et eksempel på hva rett artist, på rett sted, til rett tid foran rett publikum, kan gjøre med en konsert.

Sist hun spilte i Trondheim, under Pstereofestivalen for litt over et år siden, satt det ikke som det skulle – verken på scenen eller i kommunikasjonen med et publikum som i beste fall hadde et perifert forhold til musikken. I kveld fungerer det mye bedre musikalsk, hun har turnert på seg selvtillit på scenen og våger å gjøre egne live-vrier på låtene.

Men den største forskjellen ligger i dynamikken mellom artist og publikum, en stuvende full Storsal, der mange kommer rett fra Martin Garrix i Teltet og er behørig oppvarmet. I en tid der popmarkeded blir stadig mer globalisert, er det lett å tenke at nærhet og tilhørighet ikke har samme verdi. Derfor er det desto mer rørende å oppleve at fortsatt betyr noe hvor du kommer fra og at du aldri har lagt skjul på det.

For Astrid kommer hjem i kveld, ingen som helst tvil om det. Mottakelsen er formidabel, hver strofe har hundrevis av vokalister, salen koker og vi får til og med en aldri så liten sceneinvasjon. Kunne det skjedd i Oslo eller London? Det kan jeg ikke tenke meg.

Å oppleve Astrid S live, har tidligere føltes som et noe anstrengt møte mellom en jordnær og folkelig jente og en musikk og et lydbilde som er kjølig og litt distansert. Hun er ikke den fødte scenebegavelse, det har vært litt stivt på et vis, men turnévirksomheten har gjort henne godt. Nå slipper hun seg løs og virker mindre selvbevisst – utvilsomt også hjulpet av kjærligheten og energien fra salen. Stemmen er ikke kraftig, men den er god – og så å si plettfri i de høye og luftige lagene. Lyden er også skrudd med stø hånd, ikke alltid en selvfølge i et utfordrende lokale som Storsalen.

Les flere saker om Astrid S her

Åpningen «Bloodstream» får betraktelig mer muskler live, og med påfølgende «Jump» og «Hyde» får konserten en passe mystisk start. Så skrus varmeovnen på i form av «Think Before I Talk», hennes siste singel. Kanskje den mest «gammeldagse» sangen hennes, en ukomplisert poplåt som inviterer oss inn. Astrid S har skapt et høyst gjenkjennelig sound, på godt og vondt. Det kunne blitt ensformig under en hel konsert, men det er lagt inn nok dynamikk i liveversjonene til at det holder helt inn. Cezinando-coveren «Vi er perfekt men verden er ikke det» gir oss et pusterom av annerledeshet, mens en låt som «Atic» har fått vokse seg til en formidabel live-låt.

Hun spiller i nøyaktig en time, da er vi innom «alt» og det er helt på grensa av det hun har materiale til. Det blir derfor noen anonyme enkeltlåter, som den gamle låten «Mexico» og nyere «Does She Know?». «Such a Boy» introduseres som en «politisk» sang, mens forklaringen som følger neppe kan kalles feministisk analyse på høyt nivå. Men popmusikk og kommunikasjon kan hun, og det stadig bedre. Astrid S er kanskje ikke like bråbegavet som Sigrid, like uforutsigbar som Ary, eller like sylskarp som Cezinando, for den saks skyld. Men hun er god på det i midten, og det er ment som en større kompliment enn det kanskje høres ut som.

LORDE-ANMELDELSE: Årets beste booking innfridde

Vellaget, velskrudd pop framført med publikumstekke og sjarm er ikke det verste man har. Og i samspill mellom et konsertpublikum som er 100 prosent til stede, kan det løftes til noe større enn seg selv.

Anmeldt av VEGARD ENLID

foto
En stuvende full og kokende Storsal bød på konstant allsang under Astrid S-konserten onsdag. Foto: Mariann Dybdahl