Det var en overraskende nyhet i byens matmiljø da den lille intime gourmetrestauranten Emilies i fjor høst inngikk partnerskap med Eld, den store Norreingruppens (eiere av Egon-kjeden) fine dining-konsept i Kongens gate. Kokker og servitører ble med på flyttelasset til Eld, og sannelig ser vi Emilies gamle driver og kjøkkensjef Ronny Myren selv bak grytene i det store åpne lokalet på Eld i det vi ankommer stedet - som enkelt og greit ble omdøpt til Emilies ELD.
Og allerede etter appetittvekkerne skjønner vi at det er umiskjennelig Emilies-mat som serveres: En herlig, smøraktig blomkålsuppe, servert i en kopp på fingerbølstørrelse, og et stekt vaktelegg med strimlete potetchips, stekt andefett og en dråpe rødvinssaus, servert i teskje – den sofistikerte egg og bacon-varianten skjerper appetitten og gir forhåpninger.
Flere menyer
Ved siden av oss sitter et fransk par, på den andre siden en stor pensjonistgruppe. I tillegg høres sporadisk jubel og applaus fra et eget avlukke, som kan bookes av større grupper. Emilies ELD har tre menyer: en barmeny, der du blant annet får burger, en a la carte-meny der du kan spise en eller flere retter, og så dagens 3, 4 eller 5-retter, som vi kjenner det fra Emilies. Vi går for sistnevnte, med husets vinanbefalinger.
Først råmarinerte kamskjell, skjært i tynne skiver, servert i skjellskallet, sammen med ganske mye annet: litt gulrotkrem, litt avokadokrem, blomkålsaus, friterte strimler av skorsonerrot og blomkålsaus i bunn. Det hele ser nydelig ut, og smaker likedan – alt faller på plass, uten at kamskjellet drukner, med salt, syre, sødme i balanse og kontraster i konsistensene. Fint fulgt av en hvitvin fra Manzone Rosesse (spesialimportert av restauranten).
Miks av personell
Rett to er ishavsrøye “melba” (stekt på en tynn toastskive), med soyasmør, ørretrogn, reddiker, babysalat, alfalfa-spirer, lime og ingefær.
- Dette var en herlig smakseksplosjon, sier anmelderkollega Håvard fornøyd.
- Fisken er saftig, toasten er sprø og alle de gode smakene fungerer nydelig sammen. Det er definitivt nok salt, så om jeg skal pirke, kunne jeg tenkt meg en ekstra skvis lime. Det hadde gjort opplevelsen enda bedre, men alt i alt en flott rett, fortsetter Håvard.
Serveringene holder et jevnt, høyt tempo – vi rekker akkurat å drikke opp vinen før glass skjenkes. Personellet på Emilies ELD er nå en miks av folk fra Emilies og Eld, forteller servitøren – noen fra lille Emilies syntes det ble for hektisk etter fusjonen, mens noen fra Eld synes maten ble for komplisert.
- Kanskje er de beste igjen, spekulerer servitøren som er behagelig tilstede, fyller vann når det trengs og kjenner alle rettene i detalj. Til neste rett skjenker han en hvit burgunder, fra Domaine Thibert, en rik og fet vin vi begeistres av. På fatet får vi risotto med klippfisk og to bakte småtomater, sylta rødløk og en liten skvett hollandaise-saus.
- Mer smør, sier Håvard, uten at han ser skuffet ut.
Fisken flaker seg nydelig, risottoen har god konsistens og det smaker svært behagelig. Den lille x-faktoren som vi kommer til å huske, er de rødvinsbakte tomatene, som tilfører en slags sødme som løfter retten – selv om den nesten dreper den deilige hvitvinen.
- Her var det riktignok ikke like mye smak som på forrige tallerken, men det tar denne grøtretten igjen i masse deilig umami-smak fra parmesanen, klippfisken og tomatene – noe som får retten til å ose trygghet og behag, mener Håvard – før han utdyper.
- For hva var vår første smaksopplevelse i livet, jo nettopp umami, ettersom brystmelk er proppfull av denne smaken. Grøt er jo også noe vi spiste mye av i spedbarnsalder. Nei, dette var morsomt. En utrolig smart rett, jubler Håvard.
And i fokus
Første og siste rødvinsrett lander på bordet: skiver av andebryst, en stor skive kongeøstersopp, grønn asparges, fennikel, grønnkål, fondantpotet toppet med søtpotetpure og en mektig rødvinssaus – alt godt matchet av en italiensk Nebbiolo-vin fra Rivetto. Alle ingrediensene er godt tilberedt. Det er en dempet rett der anden får spille hovedrollen og den er virkelig rik på andesmak – med en tynn, sprø fettrand. Herlig. Håvard er enig.
- Her var det masse god andesmak, og tilbehør som passet fint til. Vinen var igjen særdeles god. Ordentlig mett blir vi også, smiler han.
Etter en liten «predessert», ei skjei karamellis (igjen, smørsmak), får vi søt eiswein fra Johannisberg (2007-årgang) sammen med en kremet hvit sjokoladekake, med kokosbunn og pasjonsfruktsorbet. En frisk avslutning som passer bra etter den store anderetten.
- Masse forskjellige teksturer, temperaturer og smaker gjør dette til en herlig dessert, smatter Håvard fornøyd.
Gode og mette ber vi om regninga. Og kan konstatere at den som fryktet at Emilies sjel skulle drukne i fusjonen med det verdensomspennende Norrein-konsernet, kan puste lettet ut. Emilies Eld serverer rett og slett mange av de beste råvarene Norge har å by på, tilberedt på høyt nivå. Samtidig kan vi slå fast at dette nok er et av de siste stedene du bør besøke om du jakter på innovative retter og de nyeste mattrendene. Vi ser mye fransk inspirasjon og rause mengder smør i maten.
Kanskje kunne vi ønsket flere triks, retter som virkelig setter seg i minnet. Men alle må for all del ikke pløye ny mark hele tiden. Det vi uansett kommer til å huske, er at vi nøt maten, rett for rett.
Anmeldt av Håvard Egge og Audun H. M. Hagen
Oppsummert:
Total:
Mat og drikke:
Service:
Atmosfære:
Pris: