Etter en omfattende PR-kampanjene er alt og alle på plass i Olavshallen denne fredagskvelden. Salen er full, og programmet spekket med noen av de helt store navnene og et av operahistoriens storverk. Det er overflødig å vise til forventninger i dette tilfellet.

- Ta med lommetørkle, dette går rett i hjertet, sier operasjef Mary Miller om «Madama Butterfly».

Settingen er et slags våre dagers Japan, nærmere bestemt Nagasakis bakgater. Ståltrapper rammer inn scenen, industrielle ventilasjonsrør flankeres av grelle reklameplakater som skriker ut om sminke, alkohol, fast food og neonlys som lokker med «Girls». Midt i disse bakgatene ruller en hvit bil inn på scenen. Ut stiger Pinkerton, amerikaneren vi alle vet skal bryte sine løfter og svikte den lengtende Cio-Cio San, kalt Madama Butterfly.

Trondheim Symfoniorkester spiller lett og ledig og takler alle Puccinis skiftninger fra orkestergraven, mens hovedpersonen selv tripper over scenen, henrykt over å ha møtt sin adonis. Pinkerton & co er gjennomførte slasker i dress, som ikke legger skjul på sin kynisme mens de gir hverandre high-fives bak ryggen på henne som tror at et nytt liv venter i Det Store Landet.

Pinkerton gestaltes uklanderlig av Rame Lahaj, og tittelrollen bæres gjennom alle sinnsbevegelser suverent av Sae Kyung Rim. Koret som fremstiller Butterflys familie og slekt, fremfører det lette og tunge like godt, enten det er som støttende bryllupsgjester eller utstøtende slektninger. Og den forfyllede onkel Bonzo – selve basstjernen i stykket, fremstilt av Paolo Battaglia – er her en kruttønne i rullestol. Alt sitter som det skal på musikksiden, hvis vi ser bort fra at Christopher Lemmings, i rollen som Pinkertons håndlanger Goro, leverer en noe mer snakkende fremføring grunnet et forkjølende møte med den midtnorske vinteren. Men dette gir ham i grunnen en passende slu tilstedeværelse.

Umiddelbart er også Damiano Michielettos regi stram, også Paolo Fantins scenografi. Men at Pinkerton ankommer i en full-size hvit bil fremstår etter hvert mer som et statisk uttrykk for at «scenografien er stor», en grande entrée, og har tilsynelatende ikke noe særlig poeng utover dette. Sønnen han uten å vite det får med Madama Butterfly, mottar i en scene en lekebil, som påminner om hvordan faren først ankom, mens det parallelt i librettoen synges om at han er marineoffiser om bord i et krigsskip. At sønnen deretter springer ut for å leke med nettopp båter, forvirrer enda mer og får meg til å lure på hvorfor man ikke likeså godt kunne ha droppet hele bil-ideen. Men slikt fremstår som smårusk i det scenografiske maskineriet.

Det som derimot har betydning – og ikke så rent liten sådan – er grepet som regissør har kommet frem til helt i avslutningen. Idet alt håp er ute, og Madama Butterfly har tatt inn over seg at hun er sviktet, og skal gjøre en ende på det hele, griper hun en pistol, som hun etter et tidligere basketak med Goro har gjemt unna i sin reisekoffert, der også kniven vi alle tror hun skal bruke, også har ligget.

At dette skal være en røffere, kaldere modernisert oppsetting av klassikeren er det ingenting grunnleggende å utsette på. Å sparke mot den amerikanske hæren i gigantiske videoprojiseringer, å la Madama Butterflys hushjelp rope «Å, mitt hode!» under en reklame for Baileys, eller å se Pinkerton og Butterflys tarvelige liksombryllup fremstilt blant rosa plaststoler og karaokemikrofoner, er interessante observasjoner.

Men å la Madama Butterfly skyte seg virker som å la Hedda Gabler gå hen og henge seg, eller at Titanic går under på grunn av en kjempebølge. Måten hun dør på er direkte knyttet opp mot librettoens poesi: Det hentydes til sommerfugler som fanges og stikkes i brystet slik at de ikke lenger kan fly, før de settes i rammer og blir livløse pyntegjenstander, noe som leder hen mot at Madama Butterfly nettopp skal gripe til den kniven hennes egen far har tatt livet av seg med.

Men til tross for den for store bilen og det larmende overraskende pistolskuddet som avslutter det hele, må spørsmålet stilles: Kan man klage på at noe blir for stort, for larmende eller for overraskende når det gjelder nettopp opera – særlig når det musikalsk sett gjennomføres så solid som her? Nei.

Anmeldt av GUSTAV SVIHUS BORGERSEN

Settingen er et slags våre dagers Japan, nærmere bestemt Nagasakis bakgater. Tittelrollen bæres gjennom alle sinnsbevegelser suverent av Sae Kyung Rim, skriver vår anmelder. Foto: Pål Haugbro
Pinkerton gestaltes uklanderlig av Rame Lahaj. Foto: Pål Haugbro