Det første du legger merke til ved årets utgave av «Call of Duty» er aldersgrensen. Helt siden serien ble født i 2003 så har alle spillene fått en 18 års aldersgrense. Ikke så med «COD: Ghosts». Her finner du faktisk den gule «16 år» -lappen fra PEGI ( Pan European Game Information) på coveret. Hvordan skal vi tolke dette? Har verdens mest populære underholdningsprodukt plutselig blitt så stuerent at selv sensurmyndighetene har gitt opp kampen? Eller dreier det seg om at den voldelige delen av innholdet har blitt tonet ned? Vi satser våre penger på det første. For det er absolutt ingenting i «COD: Ghosts» som er annerledes eller «mindre voldelig» enn i noen tidligere spill i serien. Kanskje har sensurorganet plutselig forstått at spillserien på ingen måte forsøker å gjengi virkeligheten ( for i så fall så er alle elite-soldater i verden også maraton-løpere av verdensklasse, for i ingen anne spill-franchise så løpes det så mye som i dene).
Nuvel, tilbake til saken. «COD: Ghosts» er starten på noe nytt i serien. Vi møter nye karakterer i en ny setting og i en ny historie ( når det er sagt så tør jeg vedde en månedslønn på at vi i 2015 får «Call of Duty: Ghosts 2» og «Call of Duty: Ghosts 3 i 2016» - noen som tør vedde i mot?). La meg gjøre det helt klart allerede fra start at historien som fortelles her er akkurat så testosteron-tung og macho-brautende som forventet. Ingenting henger på greip og det meste går i militær sjargong som er så full av klisjèer av at hele singleplayer-delen av spillet står i fare for å falle sammen av sin egen vekt. Er det en spennende spill-historie du er etter så spill heller de to «Black Ops» -spillene en gang til. De er mye bedre.
Men som kjent, de færreste kjøper «Call of Duty» for historiedelen. I likhet med spillene i «Battlefield» -serien så dreier alt seg om multiplayer her. Og i den forstand så skuffer ikke «COD: Ghosts». Det forrige spillet fra Infinity Ward var seriens klart dårligste ( det er viktig å merke seg her at COD-serien lages av to helt forskjellige spillstudioer - det ene er Treyarch som står bak Black Ops og det andre er Infinity Ward som har laget alle i Modern Warfare -serien). «COD: Ghosts» er bedre - mye bedre. Ikke minst fordi du denne gangen får spille på kart i multiplayer-delen som er større enn ett middels baderom fra et rekkehus på Heimdal. Faktisk så er et par av kartene så store ( Whiteout, Stonehaven) så store at de ikke passer i PS3 og Xbox 360 -versjonene ( som kun støtter 12 spillere per brett).
Dette betyr at bl.a «Ground War» som tidligere har støttet opp til 18 spillere denne gangen kun er forbeholdt Xbox One og Playstation 4. Litt lusent, for vi vet fra før at dagens konsollgenerasjon takler dette. Når det er sagt så er kartene i «COD: Ghosts» uten unntak noen av de beste vi har sett fra serien på en god stund. Kartene fra «Modern Warfare 3» var bare endeløse varianter av «bombet-storby-i-ruiner» og multiplayeren i «Black Ops II» føltes for klaustrofobisk grunnet de små brettene. «COD: Ghosts» derimot bringer tilbake den herlige åpne følelsen som de to første «Modern Warfare» -spillene var så god på.
Også når det gjelder spillmoduser så har vi noe nytt her. I «Cranked» må du holde på en killstreak innen 30 sekunder eller så eksploderer du ( helt over-the-top, javel, men morsomt), «Blitz» er en slags avart av fotball der du selv er ballen (personlig favoritt) og «Search and rescue» er en ny variant av «Search and destroy» der du slipper å stå over hele runden om du er så uheldig å bli tatt ut i starten. Ny er også «Extinction» som på papiret ser ut som en ny runde med nazi-zombier, men som i virkeligheten ligger mye nærmere spilldesignen til Valves «Left 4 Dead». Ganske morsomt å skyte aliens, men med kun ett eneste brett tilgjengelig er det ikke her man bruker mest tid.
Øvrige nyvinninger i multiplayer-designet er flere valg både når det gjelder utseende og utstyr til soldaten(e) dine. Faktisk så mye at «COD: Ghost» tidvis minner mer om rollespill som «Diablo III» enn en førstepersonskyter. Det er fullt mulig å bruke minst like mye tid på å rote rundt i menyer enn det å spille spillet. Alt i alt er «COD: Ghosts» bare nok et nytt kapittel i «Call of Duty» -sagaen. Det er som en Big Mac -meny på McDonalds. Du vet hva du får og du vet hvordan det smaker, men av og til er det akkurat en saftig Big Mac du har lyst på og hva har vel november måned vært uten et nytt «Call of Duty» -spill? En fattigslig november, mener nå vi da.
