Konsert Nidaros Bluesfestival Åpningskonsert TROND GRANLUND THE SOUTH
«I min kropp finnes et hjerte som banker, i min sjel finnes et savn», sang Trond Granlund med karakteristisk heshet i låten som åpnet Hell Bluesfestival 2012 - og det ga mening.
61 år gammel har veteranartisten funnet en formel for en personlig og troverdig musikk - som like gjerne kan kalles blues som noe annet. Vi er langt unna Chicago, langt unna Mississippi-deltaet - men likevel ikke. I Trond Granlunds musikk finnes et ekko av både country, rock, blues og gospel - og norske viser og arbeiderklassekultur. Det viktigste er at i hans musikk finnes det grunnleggende savnet, og det evige søket etter et fundament som gir livet mening, Som i blues, som i all god musikk.
Han startet som artist med rene kopier av amerikanske forbilder, så har årene som har gått vært en logisk vei mot uttrykket han har på sitt siste album og som han fremførte på Nidaros Bluesfestival torsdag kveld sammen med sine faste musikere Terje Kristensen, Tore Heggelund, Jon Grimsby og Jan Arild Moe.
Den meget samspilte og dyktige gjengen spilte etablerte favoritter fra det siste 10-15 årene, sanger om lokal identitet, om gode kvelder med gjengen, sanger om drømmen om Amerika.
Gamle favoritter som «Himmelvogna» og «Høyt, lavt og langt» er bra nok, men er nærmest pastisjer av det erkeamerikanske. Til sammenligning blir de helt nye låtene «Bror min og jeg» og «Ensom tørn» unike i sin kombinasjon av østkantoppvekst i etterkrigsårene og en intens kjærlighet til amerikansk musikk.
Det er rett og slet vakkert når Granlund er i sitt myke hjørne. Men det er både morsomt og nødvendig at han og bandet også slår seg løs i frivole låter som «Bandidos i det fri» og «Den da'n ødelagt».
Vemodet og humoren trives godt i lag og de andektige øyeblikkene var mikset med brede glis hos et godt voksent publikum på Royal Garden.
Etter at Granlund hadde gjort ferdig sitt sett, kom The South på podiet og spilte hele sitt flotte nye album, deler av det forrige og noen andre utvalgte gullkorn. Derek & The Dominos «Keep On Growing» var kanskje en spesielt gest til bluespublikummet? Det mannsterke bandet bekreftet sitt gryende rykte som konsertband.
De har ikke nådd en personlig sofistikasjon som Granlund, men er også noen tiår fattigere i livserfaring. Til gjengjeld er de svært dyktige og helhjertede i sørstatsbluesen som de gjenskaper på energisk og overbevisende vis. Men enda mer energi hadde de kanskje fått fra et stående publikum?
