Bad Spit-albumet «Arkana» er fenomenalt, i mine ører den beste norske hiphop-plata som kom i fjor.
Veteranen har gjenoppfunnet seg selv, fra å være råtass med til dels svært drøye tekster er han blitt rene vismannen, på «Arkana» lodder han imponerende dyp med et klokt tekstmateriale som spenner mellom besk samfunnskritikk, biografisk selvutlevering og åndelige grublerier. Musikalsk er den også original og knallsterk, der den duver mykt av gårde med utstrakt bruk av country- og folksamplinger. Det har skjedd mye siden debuten «Bag full av håndvåpen, hodet fullt av dataspill», for å si det sånn. En stueren retning som neppe vil tekkes alle, men jeg synes han kler alvoret.
Livesettet, der Bad Spit får følge av backup-rapper Stillborn og DJ Ken-E, er adskillig mer nedstrippet og basstungt, mindre melodiøst. Låtene kuttes også i lengde til mer lettfordøyelige biter. Dermed gir de slipp på noen av de mest besnærende kvalitetene fra plata – når det likevel fungerer, er det mye grunnet Bad Spits udiskutable kvaliteter som rapper. Han har alltid vært blant de aller mest teknisk briljante rapperne i landet, og han leverer rolig, fjellstøtt og artikulert med suveren timing. Lyden er klar og gir oss mulighet til å henge med i tekstuniverset.
Selv i skjelettdrakt er det en opplevelse å høre låter som «Vandrer», «Treng itj», «Gi slipp», «Magonia», «Møte med en djevel» og «Veien». Han sneier også innom noen gamle gullkorn, som kultlegendariske «Cassandra Syndrom» fra 2005. Kanskje burde man ha hørt plata for fullt utbytte, men følelsen av kontroll fra scenen er overveldende.
Det føles helt feil, nå mer enn noen gang, at Bad Spit skal forbli en hemmelighet blant den indre krets av hiphop-kjennere og knapt nok det.
