Det virker i utgangspunktet helt usannsynlig at årets hittil beste politiske satire på kino skulle være en film kalt «The Death Of Stalin» som handler om den sovjetiske diktatoren Josef Stalins død i 1953 og maktspillet i etterkant, om kampen for å bli hans etterfølger.
For historieinteresserte er det viktig å understreke at filmen er basert på en fransk tegneserieroman og ikke faghistoriske biografier eller kilder. Det gir filmen noe av dens komiske, humoristiske snert, med såkalt galgenhumor som et av de fremste virkemidlene.
På den annen side er filmens skildring av forfølgelse, henrettelser og politisk fryktkultur i tråd med historiske og litterære framstillinger av Stalin-epoken. Det makabre og ofte overrumplende komiske ved «The Death Of Stalin», er hvordan sluttfasen av Stalins totalitære styre gjøres til svart komedie.
Filmens svært utradisjonelle kobling av form og innhold framstår bortimot logisk, ved at det er Armando Iannucci som har regissert og skrevet den. Skotten er verdensledende på frekk, spisset politisk satire i film- og tv-drama gjennom serier som «The Thick Of It» og «Vice», samt filmen «In The Loop» (2009).
Det kan diskuteres om det er etisk forsvarlig å lage komedie av maktkamp i et politisk terrorvelde som kostet svært mange mennesker livet. Måten som Iannucci og hans fantastiske ensemble gjør det på, gjør det lett å svare et rungende ja på det spørsmålet.
At filmen er bannlyst fra kinovisning i Russland, får dagens russiske myndigheter til å virke omtrent like humørløse og reaksjonære som de norske da Monthy Pytons «Life Of Brian» i 1980 ble forbudt vist her til lands, med blasfemi som begrunnelse.
I en tid hvor det er lenge mellom begavet, skarp satire og god komedie på kino, er «The Death Of Stalin» en forfriskende, makaber og original film som gjør god, grotesk komedie av sentrale sovjetiske ledere i forrige århundre.
Filmen vinner mye på elegant, leken bruk av tidskoloritt og et herlig ensemble med britiske og amerikanske skuespillere. Filmens åpning er et tragikomisk kunststykke for seg selv, med en radiokonsert som i all hast må gjenskapes samme kveld, etter at Stalin har sendt bud opp opptak fra konserten.
Steve Buscemi er fornøyelig, om ikke akkurat billedlik, som Nikita Khrusjtsjov. Den eminente britiske teaterskuespilleren Simon Russell Beale er skrekkelig og god som den fryktinngytende Lavrentij Berija. Komponist Christopher Willis har åpenbart latt seg inspirere av sovjetiske komponister, med forholdet mellom Stalin og Dmitrij Sjostakovitsj som et mulig hørbart bakteppe for filmmusikken.
I stil, tone og gjennomføring er «The Death Of Stalin» dristig og smart filmkomedie med skrekkblandet fryd som motor. Filmen er ikke bare til å le av. Så legger den heller ikke skjul på at noe av den groteske dødsdansen som skildres ligger ubehagelig nær virkeligheten.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG