Det er med skrekkblandet fryd mange vil møte «The Ghost In The Shell». Filmen er basert på mangaen til Masamune Shirow som igjen var grunnlag for den japanske animasjonsfilmen «The Ghost In The Shell» fra 1995, en av de store inspirasjonskildene for filmklassikeren «The Matrix» (1999).

På forhånd har det vært reist kritikk mot hollywoodifisering av en moderne japansk klassiker, siden hovedrollen gikk til Scarlett Johansson og ikke en asiatisk skuespiller. Det er lett å se de prinsipielle innvendingene, men det er vanskelig å se «The Ghost In The Shell» uten å sette pris på Johanssons evne til å bære filmen.

Les også anmeldelsen av «Life»

I hennes filmkatalog fortoner dessuten rollen som Major, roboten og supervåpenet av en kyborg med menneskelig hjerne, seg som en logisk forlengelse av rollene hennes i Luc Bessos fartsfylte sci-fi-thriller Lucy» (2014) og i Jonathan Glazers skotske sci-fi-smyger «Under The Skin» (2013). Her får hun briljere som en fascinerende kombinasjon av menneske og maskin.

Selv om «The Ghost in The Shell» ikke er like imponerende i ett og alt, løftes den som den japanske animasjonsfilmen av visuell prakt og detaljrikdom. Dessuten er det retro-futuristiske lydsporet til Clint Mansell, med tidvise drag av Giorgio Moroder svært kledelig følge til historie og scenografi.

I slutten av november kommer «Blade Runner 2049». En oppfølger til Ridley Scotts klassiker fra 1982, som det er vanskelig å se «Ghost In The Shell» uten å tenke på, visuelt som i handling. Regissør Rupert Sanders er en britisk 46-åring som bare har regissert storslått forglemmelige «Snow White and the Huntsman» (2012) tidligere. Også her viser han seg bedre på scenografi enn drama, men totalt sett er «Ghost in the Shell» heldigvis et par hakk opp fra debuten.

Sci-fi-thrillere om kunstig intelligens eller som her, en kombinasjon av menneske og maskin, setter store krav både til det menneskelige og det maskinmessige, i spill, scenografi og stil. Johansson bærer godt og er fin veiviser til historien, som fortelles mer med teskje enn i den japanske animasjonsfilmen. Samtidig framstår denne versjonen, både i spill, stil og uttrykk som en hyllest til kultfilmen fra 1995.

Det er godt å se Johansson gjenforent med den eminente danske skuespilleren Pilou Asbæk, som sto så godt og intenst til henne i åpningen på «Lucy». Resten av den vestlige delen av ensemblet forsvarer ikke plassene like godt. Britiske Peter Ferdinando i den største skurkerollen er med på å gjøre siste del av filmen unødig klisjépreget.

«Ghost in the Shell» låter og ser mektig og fascinerende ut hele veien. Noen vil sikkert mene hollywoodifiseringen av historien går for langt. Etter mitt syn klarer filmen å formidle noe av det mest fascinerende ved historien i et større format, uten å ødelegge for mye. Scenografien, musikken og Scarlett Johansson gir oppblåst, men godt liv til så vel ånd som maskin.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «Logan - The Wolverine»