Vi må tilbake til 2015 for å finne en bedre og mer original Pixar-film enn «Coco», nemlig «Innsiden ut». En beskrivelse av handlingen i Disney-konsernets meksikanske eventyr kan muligens få norske foreldre til å sette tacoen i halsen. Den fortjent oscarnominerte animasjonsfilmen er imidlertid en godbit.

Filmen fortjener ros for hvordan den med humor, musikalitet, topp animasjon og varme følelser nærmer seg meksikansk kultur og mytologi. Den musikalske gutten må dyrke sin kjærlighet til meksikansk musikk og sitt avdøde musikalske forbilde i hemmelighet. Disney har i større grad enn Pixar opp gjennom historien blitt beskyldt for å amerikanisere kultur og historier fra ulike deler av verden. Noen vil sikkert la seg fornærme av «Coco» også, men filmen preges av kjærlighet til og respekt for mytologien den leker med, snarere enn lettvint amerikanisering.

Som amerikansk animasjon på sitt beste lar «Coco» musikk, sanger, miljø, typer og historie spille godt opp mot hverandre. Originalversjonen med blant andre Gabriel Garcia Bernal får sannsynligvis filmen til å låte enda bedre enn den gjør på norsk. Historiefortellingen og musikken bærer preg av Pixar-kvalitet opp mot det beste, av regissøren bak «Toy Story 3».

Etter en litt ujevn inngang til historien og De Dødes Land, får unge Miguel og gode hjelpere gjort en kompleks og morbid historie både enkel og rørende. Visualiseringen av hvordan avdøde familiemedlemmer på De Dødes Dag køer opp til en slags grensepassering til vår verden for et årlig gjensyn med slekta, viser at det er mulig å lage varm og sprudlende barnefilm også om døden.

I stedet for lettvint spekulasjon i en slags tacovariant av halloween, blir «Coco» en frodig film om å følge sine drømmer – og ikke minst – en film om å minnes de døde. Det største fabeldyret skjærer litt med resten av person-, skjelett- og dyregalleriet både i type og animasjon. Fikst og effektivt vendepunkt og en rørende utgang på historien veier opp for noen av ujevnhetene og gjør «Coco» til en god familiefilm, vel verdt både å se og snakke om etterpå.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også «Utsøkt animert, dristig barnefilm»