71-åringen er ikke bare et medisinsk mirakel og en av rockens aller beste rytmegitarister; han klarer seg godt også uten Mick Jagger.

Jeg reagerer på «Crosseyed Heart» omtrent som jeg gjorde på hans to forrige soloalbum i 1988 og 1992: Jøss, han kan jo mye mer enn å reise rundt med Jagger og gutta og repetere gamle klassikere. Han skriver gode låter, helt på egen hånd.

LES OGSÅ: Prater og spiller i grei rockumentar

Alle de 15 låtene er riktignok ikke like gode, men sannelig er det mange av dem som holder mål, enten Richards synger ballader, blant annet en fin duett med Norah jones, tråkker til med Stones-liknende rock, spiller reggae eller hyller Robert Johnson med det dempede, akustiske bluesnummeret som er tittellåten.

LES OGSÅ: Truet med å slutte, vil lage nytt Stones-album

Sjangermessig kunne Richards gjerne ha fjernet seg mer fra Stones. Flere låter her kunne gått inn i repertoaret deres. At han gjør det han kan best, er samtidig noe av sjarmen med denne utgivelsen, som er like rufsete og nonsjalant som mannen selv. I tillegg får vi masse strålende gitarspill.

Anmeldt av TRYGVE LUNDEMO

Keith Richards' første soloalbum på 23 år er overraskende vitalt, mener vår anmelder.