For en sanger er det å holde en konsert med bare Elvis-låter omtrent det samme som å spille inn Goldbergvariasjonene som pianist, og for en skuespiller å gå løs på Hamlet. Lista ligger høyt, for å si det mildt.
Bodøværing Lisa Dillan gjorde det ytterligere komplisert ved å ha med seg tre gamle Elvis-samarbeidspartnere til Dokkhuset denne fredagskvelden. Den største legenden er gitarist James Burton, som har spilt med Johnny Cash, Frank Sinatra, Dolly Parton og Roy Orbison, i tillegg til Kongen selv. Men også bassist Norbert Putnam og trommeslager Paul Leim har gjort sin dont i Nashville, ofte som backing for Presley selv.
Med et nyinnspilt album med elviscovere i bagen, tok den spesielle kvintetten – da inkludert Dillans makker, gitarist Asbjørn Lerheim – for seg Elvis’ sangkatalog, med vekt på sen 60- og 70-talls Presley, eller det amerikanerne så presist kaller ”fat Elvis”-perioden. Som ekstra krydder på scenen var Trondheim Sinfonietta, en gruppe som får sine medlemmer fra Trondheim Symfoniorkester, Luftforsvarets musikkorps og frilans musiker-miljøet i Trøndelag.
Det fins to måter å gjøre Elvis på. Enten må man strebe etter å være så lik Kongen som mulig. Slike prestasjoner hører hjemme i imitasjonskonkurranser i Las Vegas. Eller så må man gjøre noe helt annet, og la tolkningene stå på egne ben. Siden Lisa Dillan er jazzvokalist, og en kvinnelig sådan, er det heldigvis åpenbart at hun stiller i sistnevnte kategori.
Dillan nærmer seg låtmaterialet med respekt og varhet. Førstelåta ”I’ll remember you” begynner svakt og atmosfærisk, med en nesten scattende vokal. Sangen åpner seg deretter opp, de ulike instrumentene faller inn på rekke og antyder at orkesteret uten problemer kunne oppnådd den karakteristiske Nashville-sounden, dersom det var målet.
Men Dillan og co. går ingen opptråkket sti. Låtene brytes ned til sine enkle bestanddeler, bygges opp igjen og forløses i en vegg av vellyd. Etter fire-fem sanger, er bandet virkelig varmet opp, og en i utgangspunktet litt krokrygget Burton, lirer av seg en serie soloer, delikate fills og kremet vibrato som helt tydelig viser at man ikke blir en rock’n’roll- og countrylegende basert på flaks.
Ved to-tre anledninger gikk bandet enda lengre tilbake i Elvis’ karriere, til rock’n’roll-en. Den delen av publikum som hadde funnet veien til Dokkhuset fordi de hadde et forhold til Elvis i hans levetid, ble helt klart mest revet med i disse partiene. De med sterkest forhold til jazzen, trivdes best i de mer eksperimentelle partiene som da Dillan vekslet mellom å være en menneskelig rytmemaskin og scatting.
Et dilemma for bandet kan ha vært at på de partiene publikum trivdes best (rock’n’roll-en), var Dillan klart svakest, mens der publikum var mer avmålt var Dillan i sitt absolutte ess. Hun er jo tross alt en jazzvokalist. Likevel var sluttinntrykket at bandet totalt fant en god miks gjennom konserten. Og i beste Elvis-tradisjon forlot de bygningen mens publikum ropte på mer.
