Det er noe helt særegent med Telemarkrapperen Ivan Aves utgivelser fram til nå, denne inkludert. Vokalen og produksjonen etablerer en ærlig og avslappet stemming når den farer gjennom rommet. Det er ingen tvil om at «fusion jazz», cymbaler og bølger fra California hjelper på, men den stødige og lekne vokalen setter altså kronen på verket. Han viser sterkt at han eier landskapet han lenge har operert og lekt seg i.
Det var nok kun et spørsmål om tid før L.A-baserte Stones Throw meldte seg med Mndsgn som produsent: Ivan Ave har kastet stein mellom Norges østland og Los Angeles lenge. Samplene som er brukt er langt fra kjent for undertegnede, men det virker som det mest naturlige i verden at Mndsgn (Som for øvrig har lagt hender på navn som Danny Brown, en artist med et på lang nær like avslappet uttrykk) har tatt over produsentdelen ved siden av «hele Torggatas» Fredfades. Mndsgn produserte også EP-en «Low Jams», som var litt mer klassisk. «Helping Hands» er mer eksperimentell, mer «fusion», mer sjelesøkende. Nå er det mindre boom bap, filtteppe og stamp, mer symbaler, akustikk og gli.
Første singel fra albumet, «The Circle», er en ren perle man glir lett med inn i refrenget på: «I don’t really fuck with triangles no more, I don’t really fuck with rectangles either» – beskrivelse av en kjærlighetsproblematikk mange nok har forvillet seg inn i: «In fact, I don’t really know jack, like Nicholson. I just came through swingin’ my axe, tryna get intimate through the feel of the flesh. Soon as I get some real feelings, I jet».
«Forks» er albumets andre høydepunkt, hvor Ivans vokal leker seg lett over symbaler, bass og bølgete tangenter, før det tredje «I Do», som er et godt stykke P-funk man gjerne kunne tro var produsert av Dam-Funk, om man ikke visste bedre. Det er nok også med disse to låtene Ivan tar det noen skritt videre fra tidligere.
Om man absolutt må til innenlandsdebatten: På «Helping Hands» som tidligere utgivelser, viser Ivan Ave igjen en forbløffende avslappet selvsikkerhet som nærmest er ikke-eksisterende i norsk rap. Han ser seg ikke over skuldra etter at han har spyttet en linje, og det trenger han ikke heller. Samtidig er det en befriende motreaksjon til den trap-baserte rapen som preger lydbildet her til lands. Det er en knusende ro over hele linja og en bevissthet innen en sjanger som har konstant gode levekår uten den store bølgetoppen.
Her er det både taffelrap og P-funk-vibe nok til et aldri så lite dansegulv. Sterkt og stødig igjen, og Ivan Ave opptrer verdensborgerlig. Denne utgivelsen tilhører ikke noens (Tele)mark eller kyst.
Anmeldt av KARI KRISTENSEN
