Fredag fylte David Bowie 69 år, og benyttet anledningen til å gi ut sitt 25. studioalbum.
Han er en av popmusikkens smarteste og viktigste utøvere, og en av de få som har klart å beholde en aura av mystikk gjennom en lang og gjennomanalysert karriere.
Det er dels fordi han er gløggere og bredere orientert enn de fleste, fordi han lett har gått lei og sett i nye retninger.
Se hva David Bowie gjorde da han var på din alder
Bowies største artistiske nedtur var det mislykkede popalbumet «Never Let Me Down» i 1987, som avsluttet hans mest kommersielle periode. Han innledet deretter sin minst kommersielle periode, som «menig medlem» i rockebandet Tin Machine.
Etter hvert nytt album han har gitt ut etter det, har vi sagt at endelig tør Bowie å være Bowie igjen, og at dette er noe av det beste siden storhetstiden. Så har vi satt albumet tilbake i hylla.
«The Next Day» fra 2013 fikk en enda mer hyggelig mottagelse enn vanlig, det var tross alt ti år siden sist. Men har vi spilt den mye de siste tre årene? Nå hører vi på oppfølgeren, i hvert fall denne helgen.
LES OGSÅ VÅR BEGEISTREDE ANMELDELSE AV ALBUMET: «Blackstar» er noe for seg selv.
Men vi går også tilbake. Fra 1969 til 1982, perioden David Bowie ga ut 14 av sine i alt 25 solo-album. Hvert eneste av dem har spesielle kvaliteter og innebar noe nytt. Det går spesielt lett å argumentere for de to Berlin-albumene «Low» og «Heroes» fra 1977, «Scary Monsters» fra 1980 og «Let's Dance» fra 1982. Det er grunn til å peke på betydningen av at han trakk inn i soulmusikken i «Young Americans» i 1975 og europeisk eksperimentell musikk i «Station To Station» året etter.
Det er likevel en enda mer spesifikk periode som alltid vil være «min Bowie». 1971-73, med fokus på gjennombruddsåret 1972.
Årsaken til det sterke forholdet ligger nok mer enn delvis på at musikken som treffer deg når du er 14 år alltid vil ha en spesiell plass. Flere britiske musikere fra den første punkgenera-sjonen har trukket fram samme opplevelse fra ungdomstiden som banebrytende: Den gangen Bowie første gang fremsto som Ziggy Stardust i tv-ruta, i låten «Starman» i Top of the Pops.
Det var starten på en ny tidsalder, et paradig-meskifte i rocken, en estetisk norm som skulle komme til å bli stående i et lite tiår, til hiphop dro rocken i retninger tilpasset en multikulturell verden.
Min egen fjortisplate
På 60-tallet var det de frihetssøkende babyboomerne som rådet grunn med sitt fred, frihet og alt gratis-kultur. Hippie-estetikken var rotfestet i den seriøse delen av rocken inntil Bowie introduserte sitt alter ego Ziggy Stardust, og erstattet den lett naive hippieromantikken med en lett kynisk storbyromantikk. Langt hår, skjegg og flanellsskjorte ble erstattet med feminine klær og heftig sminke. Bowie var ikke en glad aktivist, men en pessimistisk observatør. Inspirert av tenkere som Nietzsche, forfattere som Burroughs og artister som Velvet Underground, lekte Bowie seg inn i bevisstheten til unge opprørere. Androgyne Bowie var ikke den første og han var ikke den eneste, men det var han som tenkte størst og tydeligst.
Vi hadde ikke Top of the Pops i Norge, men Radio Lux, og fra de første anslagene med akustisk gitar som definerer «Starman» var jeg solgt. Jeg skjønte at figuren Ziggy Stardust var modellert etter min barndomshelt Marc Bolan, og bak de suggererende åpningslinjene Time takes a cigarette / puts it in your mouth / You pull on your finger / then another finger / then your cigarette i albumets majestetiske høydepunkt «Rockn 'n' roll Suicide», fornemmet jeg mer av alvoret bak.
Så gikk jeg tilbake til «Hunky Dory», stilistisk mer i slekt med singer/songwriterne tidlig på 70-tallet, men likevel noe helt annet. Blant kosesanger til sønn Zowie, hyllester til Dylan og Andy Warhol, hitlåter om liv på Mars og åpningslåten «Changes» som ville kommet på andreplass i en avstemning om stammernes nasjonalsang, finnes filosofering fra en 24-åring i eksistensiell krise.
Inspirerende lesning om Beatles og Bowie
«Quicksand» er Bowies mørkeste låt, har henvisninger til okkultist Aleister Crowley og filosof Nietzsche, er innom Churchill og
Himmler, med en dash buddhisme på toppen:
Don't believe in yourself/ Don't deceive with belief/ Knowledge comes with death's release / I'm not a prophet or a stone age man/ Just a mortal with potential of a superman
Dette var noe annet enn tematikken på studiesirklene til Rød Ungdom. En lovende ungdomspolitiker gikk tapt. Jeg ville heller være med Bowie nedenom og hjem enn opp og frem med verdensrevolusjonen. Men jeg følte meg alene.
De to første albumene til Roxy Music og Ziggy og «Alladin Sane» med Bowie var obligatorisk i skulderveska mi på fest i noen år, i et ørlite håp om å få låne platespilleren noen korte øyeblikk. Men det var alltid Deep Purple, Led Zeppelin, Pink Floyd og Jethro Tull.
«Alladin Sane» var oppfølgeren til Ziggy, og var en skuffelse da den kom ut. Mange supre enkeltlåter, men ikke noe samlende helhet, ikke noen radikalt nytt perspektiv.
I ettertid har albumet steget markert i aktelse – nettopp på grunn av kvaliteten på enkelt-låtene. Alle enkeltlåtene. På grunn av pianoet til Mike Garson, og som på alle disse tre albumene, gitaren og arrangementene til Mick Ronson. Ronson var ved siden av produsent Tony Visconti den viktigste samarbeidspartneren til Bowie i denne perioden, en helt avgjørende faktor i suksessen.
Mick Ronson og David Bowie produserte Lou Reeds «Transformer» sammen, albumet som gjorde deres inspirasjonskilde til en kommersiell suksess. Dette var ett av tre album Bowie gjorde med artister han følte han skyldte en tjeneste i 1972. Han gjorde klassiske «Raw Power» for Iggy & The Stooges og skrev tittellåten og produserte albumet «All The Young Dudes» – som gjorde kultbandet Mott the Hoople til hitlistemateriale.
David Bowie er et arbeidsjern, men et tempo som i 1972 måtte skape en reaksjon, også fordi en såpass privat personlighet som Bowie var ubekvem med interessen rundt sin person. Han så i kunstnerisk nye retninger, og regisserte nye personligheter for å beholde avstanden mellom privatpersonen og den offentlige figuren Bowie.
Det kan argumenteres for at det Bowie gjorde senere på 70-tallet var mer musikalsk radikalt og interessant, og at helheten i Bowies karriere er det som er mest imponerende.
Men aldri senere har han redefinert tids-ånden på samme vis som han gjorde i 1972. Bare produsentrollen for Iggy, Lou Reed og Mott The Hoople ville gjort ham til årets viktigste musikalske aktør.
Og så skapte han altså Ziggy Stardust.
Bowie på 1-2-3
1. Hunky Dory (1971) Melankolsk, melodiøs selvransakelse som er for smart til å bli selvmedlidende, for inderlig til å bli smartass.
2. Ziggy Stardust And the Spiders From Mars (1972) Konseptalbum om forhåpning og mismot, og glamourrockens dødelige narsissisme. Ni av ti uker min favoritt, men ikke denne uka.
3. Aladdin Sane (1973)
Alltid en god nummer tre. En oppvisning av låtmateriale i toppklasse. Det geniale tittelkuttet er et frempek til den europeiske innflytelsen som skulle prege senere album.