Da Rockheim Hall Of Fame ble introdusert som en norsk institusjon for fem år siden, ble de møtt med arroganse fra mange band og artister.

Et markant unntak var medlemmene i The Pussycats, og da spesielt Sverre Kjelsberg som følte seg forbigått. De var ikke på nominasjonslisten ved første utdeling i 2011 og skjønte ikke hvorfor. De følte det som en forbigåelse, en sårende forbigåelse.

- Ta det med ro, alle får, sa Rolv Wesenlund en gang i forbindelse med Amanda-prisen; et hint til at det norske filmmiljøet er så lite at det ikke ville ta mange år før alle hadde sikret seg pris. Sånn tenkte mange om Hall Of Fame også. Hvor mange år vil en trenge før hvert lille rockeband er blitt medlemmer av en liste som forsøksvis skal være eksklusiv?

Men det er å undervurdere norsk populærmusikks bredde de siste 60-70 år. Og ikke minst: Klart det var en forbigåelse (sannsynligvis en uproff forglemmelse) at ikke The Pussycats ble nominert det første året. Året etter ble de nominert, og ble selvfølgelig også stemt inn, og ble hovedpersoner i en rørende prisutdeling i spann med Jahn Teigen, Terje Rypdal (fraværende), Jan Eggum og DumDum Boys.

Det første året var det Jokke & Valentinerne, Wenche Myhre, Alf Prøysen, A-ha og Åge Aleksandersen som mottok hederen. En fin gjeng, det, men det hadde ikke blitt dårligere om The Pussycats hadde vært med.

En metafor som er brukt om Åge Aleksandersen er at han var brøytebilen som kom først og ryddet vei for resten av norske rockere, først som en del av Prudence på 70-tallet, så i front for Sambandet på 80-tallet. Men en del av denne løypa var godt tråkket opp fra før.

Åge Aleksandersen var 16 år, Sverre Kjelsberg tre år eldre da The Pussycats spilte første gang i Namsos og skapte hysteriske tilstander. Jenter som til vanlig hadde et godt øye til jevngamle lokale gutter, skiftet fokus til den virkelig farlige gjengen på scenen. Den elektriske stemningen under konserten ga næring til drømmene til mange i salen, blant dem Åge.

Det er i dag vanskelig å se for seg scenene som utspilte seg da the Pussycats fra Tromsø oppfant pophysteriet i Norge. Men bildene Adresseavisen tok under The Pussycats' konsert i Nidarøhallen i november 1965 gir en pekepinn.

De to gitaristene i bandet, Ottar Aasegg, og kanskje spesielt Trond Graff (som skrev de fleste låtene og hadde den mest markante hårmanken), var i utgangspunktet mest i fokus. Men bassist Sverre Kjelsberg hadde den beste stemmen, og mest karisma; i ettertid ble det klart at han også var den sterkeste sosiale faktoren i bandet.

The Pussycats' suksess skyldtes sterke låter, som «Just A Little Teardrop» og «Let Me Stay With You» - men også at de ble det norske symbolet for en ny og generasjonsbestemt kulturell verdensordning.

Årsaken til at nettopp The Pussycats fikk denne posisjonen, var talent, hardt arbeid, sterk personlig drivkraft og personlig sjarm. Men også at de hadde en genial markedsfører i manager Sten Ekroth. Historiene har gått om hans stunts, som inkluderte import av en dobbeltdekker fra London som turnébuss - og oppvarmingsjobb for The Rolling Stones i Oslo og Malmö.

En av mytene om Sten Ekroth er at han fikk en rekke jenter på første rad til å forlate The Rolling Stones-konsertene demonstrativt etter at oppvarmingsartistene var ferdig. Det er en historie som er moderert i ettertid, de aller fleste jentene ble likevel sittende for å se The Rolling Stones, og få i salen merket jippoet.

Men uansett - The Pussycats var de ubestridt største norske popheltene midt på 60-tallet og skapte et hysteri ingen har vært i nærheten av siden, med unntak kanskje av The Kids' mest intense popularitet i 1980.

Det skulle ikke vare lenge for The Pussycats heller. Det klassiske spøkelset i norsk rocks barndom - militærtjenesten - var én side av saken. Verre var det at flere av medlemmene begynte å gå lei hele rocken. Ikke minst Sverre Kjelsberg.

Han tok musikkutdannelse og fortsatte som musiker. Han og Trond Graff traff Ole Paus på en visefestival, og det endte med at de ble musikere på hans andre album «Garman», spilt inn en hektisk og sannsynligvis ganske fuktig helg i 1972. Paus har i ettertid sagt at han ikke husker noe som helst fra disse årene, men at han må ha vært ganske nærværende mens det sto på, er tydelig ut fra de usedvanlig slitesterke låtene på dette sterke albumet. Kjelsberg og Graff hadde tydelig utviklet seg siden 60-tallet, det merkes også på albumet at de jobbet med egne låter. Albumet ble utgitt året etter, under Pussycats-vignetten - selv om musikken ikke er spesielt i slekt med de to første albumene.

I 1975 ble Kjelsberg ansatt som huskomponist i Hålogaland Teater, i spann med teatrets husdikter Klaus Hagerup. Hålogaland markerte seg i denne kunstneriske nybrottstiden i norsk teater, allmøtestyrt og med sterkt venstreorientert repertoar. Forestillingen «Dikt & forbainna løgn» ble avsluttet med en utopisk «Sluttsang» skrevet av Hagerup/Kjelsberg, som dukket opp på plate under samme navn med Ungdomslaget Ny Von to år senere, men som senere er blitt en av landets høyest skattede viser under navnet «Ellinors vise».

Noen år etter det igjen sjokkerte Kjelsberg både egne politiske meningsfeller og det kommersielle musikkliv med å delta i - og vinne - den norske Melodi Grand Prix-finalen med «Sámiid Ædnan» i spann med joikeren Mattis Hetta. Låten fungerte både som en protest mot utbyggingen av Alta-vassdraget og en synliggjøring av samisk kulturarv. Det var en ny milepæl innen norsk pop - irritasjonmoment for noen, latterliggjort av andre - men det første eksemplet jeg kommer på at noen brukte Melodi Grand Prix aktivt i politisk øyemed.

Han kom rett før Åge Aleksandersen også her, Åge ble nummer to i den norske finalen med «Bjørnen sover», et nederlag han ganske sikkert levde godt med.

Og Sverre Kjelsberg levde godt med sin fortid i The Pussycats. Med årene ble det mange gjenforeninger. Da Popclubben i Trondheim feiret 50-årsjubileum i september i fjor, sto Pussycats på plakaten, 50 år etter sin maktdemonstrasjon i Nidarøhallen. Men de måtte avlyse, grunnet Sverre Kjelsbergs sykdom. Det var synd både for ham og for oss at vi ikke fikk oppleve 60-tallets popdrøm enda en gang.

The Pussycats før sitt show i Nidarøhallen. 8/11-1965 Foto: Adresseavisen
En gang gentlemann: Sverre Kjelsberg på scenen i Nidarøhallen 1965. Foto: Adresseavisens arkiv Foto: Adresseavisen
Alltid gentleman: Sverre Kjelsberg mottar Rockheim Hall Of Fame-plakett på Britannia i 2012. Foto: Jens Petter Søraa Foto: Jens Søraa, Adresseavisen
Stramme karer: DumDum Boys ved Sola Jonsen, Jan Eggum, Jahn Teigen og Pussycats ved Sverre Kjelsberg ble innlemmet i Rockheims Hall of Fame i 2012. Terje Rypdal var ikke til stede for å motta hederen, men bak skimtes Teigens manager, nå avdøde Lage Fosheim. Foto: Jens Søraa, Adresseavisen
Foto: Adresseavisens arkiv
Oppvarmingsbandet: I 1965 spilte Pussicats oppvarmiong for The Rolling Stones. F.v. Ingemar Stjerndahl, Sverre Kjeldsberg alias "Teddy", Ottar Aasegg alias "Jimmy", Friedel Brandt "Freddy" og Trond Graff. Foto: Henrik Laurvik, NTB / SCANPIX Foto: Laurvik, Henrik, Adresseavisen
To generasjoner managere: Pussycats manager Sten Ekroth (til venstre), hadde en del å¨snakke med kollegaen i DumDum Boys, Steinar Vikan da nordnorske Pussycats og trønderske DumDum Boys fikk sin plass i Rockheims Hall of Fame. Foto: Jens Søraa, Adresseavisen
1. The Pussycats. Psst psst (1966) Vokalisten: Epokegjørende norsk rockealbum. De beste låtene holder seg fortsatt, blant dem er nydelige «Let Me Stay With You», Kjelsbergs bidrag på komponistsiden. Foto: Mette Rognli, Adresseavisen
2. Ole Paus: Garman (1972) Musikeren: Bassist Sverre Kjelsberg og resten av Pussycats er medmusikerne på Ole Paus' sterkeste album; og det jeg vil hevde også er en av tidenes tre beste norske album.
3. Ungdomslaget Ny Von (1978) Komponisten: Senere Rockheim-direktør Arvid Esperød og vokalist Marit Mathisen var blant medlemmene. Albumet er høflig sagt ujevnt, men huskes best for låten Sverre Kjelsberg skrev melodien til. «Sluttsang» er senere blitt kjent som «Ellinors vise».