Lars Petter Sveen (35) fra Fræna er en av landets fremste og mest spennende yngre forfattere.

Det virkelige litterære gjennombruddet kom med hans andre roman «Guds barn» i 2014, som var noe så vågalt som en gjendikting av deler av Bibelen. Han røsket vekk klisjeene fra de mest forslitte bibelfortellingene, formørket dem - forsterket det tidløse og gjorde dem foruroligende aktuelle og relevante.

«Fem stjerner», som er den første av to bøker om somaliske flyktningers ferd til Norge, er på et vis del av det samme prosjektet. For mens én av effektene av «Guds barn» var at leseren kunne forestille seg at dette var en fortelling om mennesker på flukt i dag, så er én av effektene av «Fem stjerner» at dette er en historie om tidløs lidelse, en realistisk utforskning av menneskelig fornedrelse, koblet med somaliske sagn og andre magiske elementer. «Fem stjerner» kunne vært en bibelhistorie.

Fem unge mennesker altså. Vi møter dem først i en høydramatisk situasjon i Middelhavet, så får vi forhistorien – der synsvinkelen skifter sømløst mellom de fem, med kapitler som bærer deres navn: Aisha og Said er søskenbarn og barnesoldater, men lykkes i å rømme fra leiren utenfor Mogadishu. De møter Isir, Aaliyah og Khadar, på flukt fra en ikke avslørt hemmelighet. Europa er målet.

Men store deler av bakgrunnen til de fem blir avslørt etter hvert. De får en forhistorie, hver sin tydelige identitet, parallelt med at omstendighetene gjør at deres verdi som individer gradvis hviskes bort. De blir menneskelig kveg, de blir mishandlet, røvet, fornedret. De livnærer seg av prostitusjon, og de mishandler, røver og fornedrer andre, gjerne de svakeste, de mest forsvarsløse, de som er mest lik dem selv. Det er alle mot alle, ingen kan stole på noen, også det interne samholdet settes på store prøver.

Det er en mer tradisjonelt komponert roman enn «Guds barn», den er jo heller ikke «hel» på samme vis. Vi stopper halvveis i historien, halvveis i komposisjonen. Fortsettelse følger.

En roman om fem traumatiserte mennesker på flukt fra det afrikanske kontinent, via Middelhavet og frem til Norge, kunne lett bli plakatdikting, en historie der den gode hensikt overskygger den skjønnlitterære dybden.

Den fellen går ikke Lars Petter Sveen i. Ambisjonene er høyere enn som så. Dette er ikke (bare) en historie om mennesker i uforskyldt nød med en drøm om å finne en verdighet, en fremtid et eller annet sted. Det er en utdyping ikke bare av hva mennesker kan tåle av fornedrelse, men av hva som skjer med hver enkelt når det eneste som gjelder er selv å overleve. Det er også en historie der håpet aldri forsvinner. Det er håpløst og vi gir oss ikke.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL