Når en film har mer enn to manusforfattere, er det grunn til en viss skepsis. Hele seks personer har vært i sving for å blåse nytt liv i «The Mummy»-franchisen. Resultatet er særdeles ujevnt og sprikende. På film har Mumie-konseptet gitt suksess i flere omganger. På 1930–40-tallet i en serie B-filmer, samt i trilogien med Brendan Fraser som startet med «Mumien» i 1999.
Tom Cruise og Russell Crowe i «The Mummy» låter som en spøk. Den ser ut og låter delvis som en kalkun. Filmen er et forstemmende bilde på at de tradisjonelle heltene er trette i Hollywood. «The Mummy» prøver sannsynligvis på, og kunne kanskje vært en «Indiana Jones»-film for vår tid.
Les også: «Baywatch er sommerfilmen du trygt kan unngå»
Problemet er at filmen går seg bort i dataanimert zombie action og er omtrent like smakløs i omgang med samtiden som den er fantasiløs i omgang med fortiden. Tom Cruise prøver energisk å være yngre og kjekkere enn han helt får til, mens Russell Crowe spiller mest og best gjennom stemmebruk. Akkurat det gjør han så effektivt at filmen muligens hadde fungert bedre som lydbok.
I halvdum virkelighetsflukt er det spesielt å starte historien med amerikanske soldater i krig i Irak, ved Mosul. Der åpenbarer bombing gravkammeret til en ondskapsfull egyptisk prinsesse. Mystisk gravfunn av korsfarere i London kobler egyptisk hunndjevel til gotisk zombie-action med Tom Cruise som lykkejeger og Annabelle Wallis som arkeolog.
I stil og tone treffer filmen dårlig som gammeldags eventyr med moderne twist. Cruise kjemper tappert med manus, mens Annabelle Wallis har fått sørgelig lite å spille på i en helt flat rolle. Sofia Boutellas kvinnelige skurk får se sexy og farlig ut, men selv ondskapen blir overfladisk her. I en mumiesuppe av en film hvor det eneste som er av en viss klasse er røsten til Russell Crowe.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG