Njaaa, er det ikke litt tamt, tenkte jeg først. Klokka var kvart over åtte, og Åge og Sambandet åpnet hardt med «Levva livet». Men jeg sto bakerst, og lyden var ikke helt god. Blåserne overdøvet de andre.

Teksten ga likevel beskjed om at det ville bli bedre: «Når det blæs som verst på toppan og galskapen får rå, ska vi hold omkring kverainner, og vi veit det her ska gå.»

Det ble mye, mye bedre, men det tok litt tid. Åge fortsatte med den funky, Little Feat-aktige «Gå, gå, gå», «Fire pils og en pizza» og «Ramp». Det klang upåklagelig, men jeg fikk ikke følelsen av at han og bandet var heltent.

foto
Foto: Marthe Vannebo

Oppvarmingsbandet, Dr. Hook, var heller ingen god oppladning. Frontfigur Dennis Locorriere startet med å synge surt og ble aldri helt varm i trøya. Hva skal vi med avdankede amerikanere når vi har våre egne veteranrockere som holder et mye høyere internasjonalt nivå?

«Alkymisten» og «Eldorado» satt fint, og duetten mellom Åge og dattera hans, Line Sofie, på «Trondheimsnatt» var betagende, slik den pleier å være. Men det var først med «Fremmed fugl» temperaturen økte. Åge tilegnet sangen til Farida Kharami. Hun er 12 år gammel og et av mange flyktningbarn som er kastet ut av Norge. Farida og familien ble sendt tilbake til Kabul, der de knapt turte å gå ut av leiligheten.

Dermed fikk begivenheten en substans den manglet i starten. Repertoaret var i stor grad påvirket av hvilke låter publikum hadde ønsket seg på Facebook. Åge har utallige sanger med betydelig dybde, men de låtene var i mindretall i første halvdel.

foto
Foto: Marthe Vannebo

Etter «Fremmed fugl» nærmet jeg meg scenen, og intensiteten tok seg opp. «Dekksgutten» var vakker som alltid, og plutselig kom Ingebjørg Bratland på scenen. Hun sang «Skin sola» sammen med Åge og sto alene i rampelyset i sin egen versjon av Bob Dylans «Make You Feel My Love», som heter «Fordi eg elskar deg» i hennes oversettelse.

Bratlands vakre sang ga hele bandet en vitamininnsprøytning. Det er nesten så vi kan snakke om en todelt konsert, før og etter Ingebjørg. Etter henne fungerte til og med den nokså utslitte «Hold kjeft, spis is» ganske bra, før «24.12.» ble et solid høydepunkt. Sangen er bare sju år gammel, men er i ferd med å bli en klassiker: «Skulder ved skulder, ansikt til ansikt». Jo, Åge har et ståsted her i livet. Skjalg Raaen og Gunnar Pedersen viste seg igjen som to strålende gitarister som utfyller hverandre og duellerte på catwalken.

SE OGSÅ: Bildene fra Dumdum Boys-konserten

Da var det en time igjen, og den ble en fest. «Norge, mitt Norge» ble en sterk inngang til «Lys og varme». En god kollega av meg skrev på forsommeren noe om t hvis du ikke liker Iron Maiden, har du ikke vært 12 år. Jeg kan tilføye at hvis du ikke ble rørt av «Lys og varme» på Sverresborg, har du et hjerte av stein, eller du var full.

foto
Foto: Marthe Vannebo

Du måtte også ha vært fryktelig kynisk hvis du ikke lot deg rive med av resten. «Dains med dæ» og «Rio De Janeiro», som var et fyrverkeri i dobbelt forstand – og «Min dag» og en ny runde med «Levva livet». Vi fikk som vanlig «Twist and Shout», men var vi lei? Nei. Folk danset swing, også unge folk langt nedi tjueårene. Til og med vi som mener vi er altfor unge til å danse swing, syntes det var det stas å se en slik livsglede, både på scenen og blant publikum.

SE BILDENE: Honningbarna spilte publikum varme

Vi kan glede oss til 10. august 2019. Da er Åge og gjengen tilbake med flotte gjester, og vi kan kanskje håpe på mer trøkk også den første timen.

Anmeldt av Trygve Lundemo