Alle som har hørt litt mer enn i forbifarten på den islandsbaserte amerikaneren John Grant, vet at det er mer under skjegget enn den lune, trivelige bamsen han kan gi inntrykk av å være.

Tittelen på hans tredje album, visstnok er basert på ett islandsk og ett tyrkisk uttrykk som til sammen betyr noe sånt som «midtlivskrisen er et mareritt», gir et innblikk i Grants metode. Det samme gjør den bloddryppende albumpromoen.

Han balanserer nemlig hårfint på en knivsegg, mellom det lynende smarte og det å bare være en irriterende, kynisk smartarse. Heldigvis unngår han konsept- og satirepop-fella gjennom å hele veien ha dyp emosjonell tyngde og tilstedeværelse. Han formidler tvetydighet og mørke med troverdighet. Få artister evner på samme måte å stryke oss like mye mot som med hårene.

Med «Grey Tickles, Black Pressure» peker formkurven fortsatt svakt oppover. Det er godt gjort etter den flotte forgjengeren «Pale Green Ghosts» (2013). Grant er ikke Grant om han holder seg i ett leie. Å redusere ham til en endimensjonal singer/songwriter er å ta fra ham mye av det som gjør ham unik. Albumet består om lag halvt om halvt av det myke,organiske og orkestrerte på den ene siden og det kantete og kaldt elektroniske på den andre.

Det mest oppsiktsvekkende ved albumet er de mange og ekstremt friske innslagene av funk. Med «Snug Slacks» går han Prince og D'Angelo i næringa. «Voodoo Doll» er hard elektrofunk, mens han lar singelen «Disappointing» gli inn i Stevie Wonder-territorium og en fremdragende moog-solo fra Bobby Sparks (som gjør en fenomenal jobb på denne plata), samtidig som den både i tekst og musikk er en lek med «My Favourite Things». Sist jeg hørte noen synge som på rockelåten «Guess How I Know», het han Per Borten og kom fra Ler, mens «You & Him» er like hard i kantene som den er i harselasen («You and Hitler ought to get together»). Referansene til høy og lav kultur kommer tett.

Det kunne gått for langt, blitt gimmick, referanse- og sjangerlek framfor alt - men stol på at det finnes mye gull her også for alle som liker Grant best som myk og smidig poplåtskriver. På «Global Warming» kanaliserer han den melodiske ånden fra Paul McCartney og Burt Bacharach til en låt som i takt og tone er deilig nær en tangering av karrierehøydepunktet «GMF».

Få gjør svulstig musikalsk drama mer tålbart og kvasst enn Grant: «No More Tangles» er klassisk balladehåndverk, mens tittellåten er noe for seg selv, med tekstlinjer som «There are children who have cancer - so all bets are off, 'cause I can't compete with that». Det meste på «Grey Tickles, Black Pressure» er John Grant på sitt aller beste. Albumet dirrer i spenningspunktet mellom lys og mørke, humor og tragedie, lettsindige, lekne onelinere og dypt, eksistensielt alvor.

Albumet bindes inn i begge ender av opplesning fra kjærlighetens høysang i Korinterbrevet, men der introen løses opp i kaos og kakofoni, toner teksten til slutt ut, lest av ei ung jente, ren og uforstyrret. Kanskje prøver han å fortelle oss at han har funnet en slags fred, funnet igjen troen på kjærligheten?

Særlig...

Høydepunkt: «Global Warming»

Anmeldt av VEGARD ENLID