Overflødighetshorn av fortellerglede, men ikke bare en samling festlige anekdoter. Det er en kunstnerisk programerklæring der noe tydelig står på spill.

Da jeg først hørte om mammutprosjektet der Ketil Bjørnstad skulle skrive selvbiografisk, tiår for tiår, var boka om 70-tallet den jeg virkelig hadde forventninger til.

Den matcher forventningene, og vel så det. Dette er en roman om et spesielt spennende tiår for verden, for Norge – og ikke minst for hovedpersonen selv, et tidsbilde fra en brytningstid, med litt av et persongalleri, med Ole Paus som ener blant mange frodige bipersoner.

Som i boka om 60-tallet er handlingen strengt kronologisk, hvert år har sitt kapittel der vi dras gjennom begivenhetene fra 1. januar til nyttårsaften. Boka er skrevet i fortid i jegform, med innlagte skifter til tredjeperson og historisk presens.

Åpningskapitlet er en roman i seg selv. 1970 er året Ketil fyller 18 år, året han overvinner sine fedmeproblemer og innleder vennskapet med fem år eldre Ole Paus ved å proklamere:

«Du er et geni».

Vennskapet med Paus bringer ham inn i en verden av Erik Bye og Alf Cranner, Alf Prøysen og Jens Bjørneboe og til dels vidunderlige, dels rystende episoder, som aldri overskrider grensene til namedropping; men bidrar til å utdype forståelsen av sentrale norske kulturaktører i det 20. århundret.

Bjørnstad er én av dem selv, for eksempel i 1974, da han både ga ut sin første roman «Nattsvermere» og det første jazzalbum med egne komposisjoner «Berget det blå». Vi får også solid innføring i arbeidet med trippelalbumet «Leve Patagonia» på tampen av tiåret.

Mulighetene sto vidåpne for Bjørnstad. Han vikarierte som steinerskolelærer, var en lovende konsertpianist, ble en etablert musikkanmelder, han debuterte som lyriker, skrev en rekke romaner, og jobbet med viser, pop og mer og mer jazz.

Han hadde lett for å være enig med siste taler – også i det tøffe politiske klimaet i friksjonen mellom den friske energien fra de totalitære ML-erne og den kulturradikale kretsen han mest ferdes i.

Bjørnstad var en sensasjonell multibegavelse og mange var skeptiske overfor forfatteren som fusket i musikerfaget eller musikeren som yppet seg som forfatter. Blant veldig mange var han den vellykkede mammagutten fra Frogner. Motkraften blir formidlet uten overdreven sentimentalitet, ikke minst i scenen der han blir advart av forfatteren Finn Alnæs, som selv fikk grundig svi for å stå på siden av den rådende Profil-kretsen på 60-tallet.

Men boka byr også på herlige beskrivelser av de første norske musikkfestivaler, av Audun Tylden i ferd med å bygge opp den viktige norskavdelingen på plateselskapet PolyGram og ikke minst: Samtalene med Bjørnstads forlagsredaktører, der han blir advart mot en for minimalistisk fortellerstil, er avgjort et sentralt punkt i dette tidsbildet og Bjørnstads forfatterskap.

For Bjørnstad ornamenterer grundig også i denne fortellingen, Her kysser han ikke med jenter for første gang, men for aller første gang. Det er slik han skriver, og vi liker det. I hvert fall her.

70-tallets internasjonale hendelser domineres av flyulykker og venstre-radikal terrorisme. Det første for å vise at Ketils egen angst er flyttet fra at foreldrene skulle skilles, til å ta fly, det andre sikkert for å sette våre dagers internasjonale terrorisme i perspektiv.

Det er en fortelling om grunnleggende usikkerhet koblet med høye ambisjoner og svimlende muligheter. Det er historie om spiseforstyrrelser, lengsler og begjær.

Ida, visesangeren Kriss, Aimée, flyvertinnen Astri, revolusjonære Rødhette som han møter på Torshus folkehøyskole, betyr i tur og orden og gjerne også samtidig hele verden for amorøse Bjørnstad.

Fortellingen går mange tett innpå livet, og ikke alle ønsker å figurere med fullt navn. Det gjelder også Ketils samboer på østagderkysten i bokas siste kapitler. Noen sekvenser blir dermed mer overfladiske, men samtidig: Det øker følelsen av at noe står på spill.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL