I 1998 ga Looking Glass Studio ut pc-spillet «Thief: The Dark Project». Et spill der du inntok rollen som mestertyven Garrett i en steampunk-inspirert victoriansk verden. Formålet her var først og fremst å ikke bli sett. «Thief» skrev regelverket for alle snike-spill som kom etter. Spillet var også en av de store klassikerne fra 90-tallet. Oppfølgeren kom i 2000 og seriens høydepunkt kom i 2004 med «Thief: Deadly Shadows». Så ble det stille – lenge.

Garrett har nå fått et nytt liv i form av «Thief» i 2014. Laget av et helt annet team enn de som gjorde de tre første (selvsagt). Dessverre er både spillet og Garrett selv bare en skygge av seg selv. «Thief» holder rett og slett ikke mål. Dette gjelder på svært mange nivå. Ikke minst gjelder dette historien som ikke klarer å holde på oppmerksomheten din. Borte er de uhyggelig og velskrevne historiene fra tidligere år (oppdraget «Shalebridge Cradle» fra «Thief: Deadly Shadows» er kanskje det mest neglebitende, intense i hele videospillenes historie - se det på YouTube her).

«Thief» forsøker på mange måter å oppdatere de beste elementene fra det forrige spillet - stort sett uten å lykkes særlig godt. Grunnen til det er at der du i «Thief: Deadly Shadows» hele tiden spilte mens du holdt pusten var fordi den kunstige intelligensen til både vakter og andre karakterer i byen var såpass god at du måtte tenke smart for å lykkes med tyveritokene. Den kunstige intelligensen i «Thief» derimot er alt annet enn nettopp «intelligent». Befinner du deg utenfor vaktenes synsvinkel så kan du like så godt danse riverdance kliss naken i regnet mens du hamrer på en tromme av hjertens lyst. Det er pinlig lett å gjennomskue når og hvorfor spillutviklerne vil at du skal merkes i spillverdenen. Klarer du å lure programmeringen til NPC' ene ( Non Player Character) så kan du skli gjennom hele spillet fullstendig uten problemer - selv på øverste vanskelighetsgrad. Vi kan godt forstå at spillet er laget for dagens publikum som ikke er vant med å måtte restarte et oppdrag 15-20 ganger før det lykkes, men denne tilnærmingen til å gjøre serien til lags for et bredere publikum gjør også at spenningen med å være en sårbar mestertyv forsvinner fullstendig.

Tilbake står et usedvanlig middelmådig og fragmentert snike-spill der ikke engang grafikken på PS4-konsollen klarer å imponere. «Thief» er egentlig bare litt... kjedelig. Og slik skal det vel ikke livet som mestertyv være?