Men ikke riktig ennå.
Jeg var på ferie da det ble laget lister over tidenes beste konserter på Blæst, og det var noen jeg nok ville hatt med. Spesielt konsertene med Pere Ubu og Wire, begge for drøyt fem år siden, altså våren 2011.
Det slo meg at jeg hadde en tematikk eller to her. Dels en aktualitet gjennom at Skånes fineste rockeband spiller på Studentersamfundet- i kveld lørdag – og at det som fortsatt er min yndlingsslåt med Bob Hund er «Ett fall och en lösning», er en inspirert coverversjon av Pere Ubus mest kjente låt «The Final Solution» (hvis tittel var inspirert av nazistenes «endelige løs-ning» på det såkalte jødeproblemet. Kanskje igjen en grei påminnelse om at menneskeheten har stått overfor større utfordringer enn en nedlagt rockeklubb. Men, lell.)
Slik oppfatter Bob Hunds Thomas Öberg det norske publikummet
Dels at Wire og Pere Ubus musikk på tampen av 70-tallet kan defineres innenfor den senere etablerte termen postpunk. Postpunk er en sjanger som er enkel og vanskelig å definere. Det enkle er at postpunk kom etter punken, eller om du vil. etter at punken utspilte sin rolle. Mens punk fort fikk klare regler om hva som var riktig musikalsk, riktig antrekk, riktig oppførsel, var postpunken uten regler. Men samtidig, en av postpunkens viktigste låter, Pere Ubus debutsingle «30 Seconds From Tokyo» ble utgitt i 1975, altså et år eller to før punken for alvor ble etablert. Og det er ikke helt logisk.
En annen måte å ramme inn postpunken er at den ble fremført av artister med en intellektuell, lekende innstilling til musikken – at det er musikk fremført av folk som egentlig er inte-ressert i andre ting enn musikk. Som ikke kan musikalske regler, og dermed står fritt til å bryte dem – og som tar med seg andre innfallsvinkler inn i musikken, fra kunst, litteratur, vitenskap, filosofi. Midt på 70-tallet var rockens sentrifugalkraft så sterk at den sugde til seg folk som for eksempel Colin Newman og David Thomas, frontfigurer i henholdsvis Wire og Pere Ubu
For å ta sistnevnte først. Bandet Pere Ubu er oppkalt etter hovedpersonen i de banebrytende absurde skuepillene som den egenerklærte patafysiker Alfred Jarry skrev for godt over hundre år siden. Tror ikke den gjengse Status Quo-fan har så sterkt forhold til Jarrys scenekunst.
Thomas fremsto heller ikke som den typiske rockestjerne da han for første gang opptrådte i Trondheim, 36 år eter bandets fødsel.
«Pere Ubu fremsto ikke som verdens mest potente eller glamorøse rockeband da de entret scenen. David Thomas selv så ut som en eldre herre som nettopp har gått ned 20 kilo, uten å ha skiftet klær. En overdimensjonert bukse ble holdt oppe av røde bukseseler over rutete skjorte. Han drakk jevnlig av et halvliterglass fylt av noe som så ut som tynn, rød saft. Var dette feil, var mannen på permisjon fra nærmeste sykehjem?», skrev jeg i 2011, og fortsatte:
«30 Seconds From Tokyo», like demonisk bra som i 1975 da Pere Ubu foregrep det aller meste av det som ble definert som punk eller new wave. Senere kom «Heart Of Darkness» og selveste «Final Solution», og vi var i det gjenskapte fødselsøyeblikk til det som senere er definert som postpunk. Band som Joy Division, Talking Heads og senere Pixies var blant de sentrale band som neppe hadde hatt verken sin stil eller posisjon om ikke Pere Ubu hadde vist dem veien. David Thomas utelot ikke å nevne det heller. Da han gikk i gang med «Heaven», i sin tid en bortgjemt single b-side, sa han at om han hadde vært Sting ville han gjenskapt denne låten 30 ganger. Og hvis han hadde vært Talking Heads' David Byrne ville han skapt en hel platekarriere av den.»
Bandet spilte sine første singler i rekkefølge, så debutalbumet «The Modern Dance» i sin helhet, før de avsluttet med noen av de beste låtene fra oppfølgeren «Dub Housing» som ekstranummer.
«Publikum kunne kose seg med David Thomas' intrikate, humoristiske kommentarer om dagligliv i Cleveland, gamle kjærester og storpolitikk mellom låtene, ypperlig rytmikk og lekne musikalske detaljer. Pere Ubu er melodiøse det ene øyeblikket, dansbare det neste, før de fyller lokalet med dissonans. Kvaliteten på rytmeseksjonen gir dem spillerom til det meste, gitar og keyboard forsker gjerne i støy, mens vokalist Thomas leker seg. Jazz? Punk? Prog? Metall? Ja, alt det, og mer til. Med å tilføre sin gamle musikk ny energi og moderne impulser like kompromissløse som de opprinnelige, viser David Thomas både aktualitet og hvor nyskapende Pere Ubu i sin tid var », het det.
Låtlisten til Pere Ubu i mai 2011 var i sterk kontrast til Wires konsert samme sted to måneder tidligere.
Wire stilte med originalmedlemmene gitarist og vokalist Colin Newman, bassist Graham Lewis og trommeslager Robert Gray (tidligere Gotobed) og «junior»-medlem Marc Riley. I min anmeldelse den gang skrev jeg at de fremsto med en kul tilbakelenthet på scenen, men konserten var en eneste lang energiutblåsning.
«Grovt sett har Wire to typer låter, illsinte kraftutblåsninger og melodiøse poplåter. Hemmeligheten bak den tidløse appellen til bandet er nettopp denne dualismen. Musikalsk er alt skåret ned til beinet, men alt de gjør er nådeløst presist og teknisk prikkfritt. Ingen låter er lengre enn høyst nødvendig, det er ingen soloer og slett ikke uttværende avslutninger. På kraftlåtene er de nådeløse, poplåtene er svøpet inn i en grått industrielt gitarteppe som er umiddelbart gjenkjennbart.»
Konserten var altså flott, selv om repertoaret var fokusert rundt nye låter – og ikke dem publikum ønsket å høre, de som utgjorde ban-dets tre klassiske første album. Først helt til slutt fikk vi «Two People In A Room» fra 1979, mens tittellåten «Pink Flag» fra debutalbumet var siste ekstranummer.
Også Hard Rock Kafé-miljøet i Trondheim på tampen av 70-tallet var mer postpunk enn punk, og den sentrale personen i så måte var Stein Inge «Lister» Larsen. Han kunne sin Alfred Jarry, og var den som introduserte undertegnede for «Final Solution». For ham var det helt naturlig å la seg inspirere av Yukio Mishimas roman «Den gylne paviljongs tempel» til instrumentalen «Tempelbrenner'n» på Det Elektriske Kjøkkens første plate.
For øvrig var den siste låten Larsen la ut på sin Facebook-side før han døde sist vinter «Reuters» – krigsrapporten som var første låt på Wires første album.