Det er ikke bare Norge og norsk film som ikke blir ferdig med krigen. 2017 har gitt oss en av de beste filmene fra andre verdenskrig som er laget, med Christopher Nolans «Dunkirk». Gjennom svimlende bruk av moderne filmteknologi og musikk er den omtrent så langt fra tradisjonelle heltedrama fra krigen med enkel moral som vi kommer.
Harald Zwarts «Den 12. mann» fortoner seg til sammenligning som en gammeldags krigsfilm i moderne storfilmdrakt. Den ser tidvis ut som en nordnorsk variant av «Max Manus» i snø, kulde og praktfull natur. Filmen forteller den utrolige historien om Jan Baalsrud. Samme historie ga Norges første Oscar-nominasjon for for beste ikke-amerikanske film, for Arne Skouens klassiker «Ni Liv» fra 1957.
Selv om Arne Skouens filmklassiker har tålt tidens tann, er det lett å skjønne at historien dras fram igjen for nye generasjoner. «Den 12. mann» er heller ingen nyinnspilling av Skouens film, men en ny variant av historien, basert på en annen bok og fortalt på annet vis. I tillegg er den tilsatt en hollywoodsk dramatisering som gjør filmen vel så gammeldags enn Skouens 50-tallsfilm.
Thomas Gullestad imponerer i sin første store filmrolle. Det er litt av et sprang fra hiphop fra Tåsen med Klovner i kamp, til to måneder på flukt fra tyskerne i fjell, fjord og snø i Nord-Norge. Når han omsider nærmer seg svenskegrensa, avmagret, febersyk og med avskåret tå, spiller Gullestad rent fysisk med en herjet intensitet som løfter filmen.
Som publikumsdrager hjelper det at «Den 12. mann» ser ut og låter som en storfilm, med effektiv bruk av natur og miljø. Det er sjelden å se film hvor det gjennomgående ser ut og kjennes så kaldt ut. Nordnorske biroller er også et godt grep. Historien og måten den fortelles på fortjener ros for at de gode hjelperne til Baalsrud får noe større plass i dramaet denne gang.
Langt mindre vellykket er filmens typetegning av en superskurk, den tyske sjefsnazisten Kurt Stage. Han spilles av Jonathan Rhys Meyers, i en rolle skrevet og tolket som filmen er laget på slutten av 40-tallet. «Den 12. mann» er en god tittel på filmen, men nazistene nevner den kanskje vel ofte i dialogen.
Historien er så sterk at det virker plumpt når Zwart som regissør både viser og forteller, samt får flere scener til å se overdramatiserte ut. Et uforglemmelig øyeblikk i «Ni liv» er når Baalsrud må skjære av seg ei tå. Her fortoner det seg som om han skjærer av seg tær i store deler av filmer.
«Den 12. mann» imponerer som produksjon. Sammen med den sterke historien vil nok det gi filmen nasjonal appell. Den er for endimensjonal og plump i spenningsdramaet mellom nazistene og Baalsrud hjelperne til å bli en god film. Norsk krigsfilm trenger fornyelse og litt risting i nasjonale heltefortellinger. Det eneste nye ved enda en film om gode nordmenn og fæle tyskere, er at «Den 12. mann» også har med nordlys.
«Den 12.mann» har kinopremiere 25.desember.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG