Mandagens lenge utsolgte konsert med Sun Kil Moon hadde sus av uforutsigbar, legendarisk aften alt før bandet gikk på scenen. Først beskjed på sosiale medier om at Kozelek bad om mobiltelefonfri sone under konserten, uten fotografering/filming. Han har lenge vært beryktet for røff tone med publikum. «La mobilen være i lomma» hviska vakten da vi slapp inn. Da mørket senket seg og røslige Mark Kozelek med band entret scenen, startet han med å vinke folk nærmere. «Jeg er livredd!», hvisket mannen ved min side til kompisen.

Det var heldigvis liten grunn til uro. Kozelek var til ham å være i godt lune (selv om noen lot seg vippe litt av pinnen). Med et utsøkt band spilte han gledelig mange av de beste sangene fra siste del av en produktiv, omfangsrik karriere. Over et enormt spenn i følelser, uttrykk og tilnærming som ga konserten noe av den samme dynamikken mellom høyt og lavt som mange av platene, sangene og ikke minst tekstene hans bærer preg av.

Det startet forsiktig med «Somehow The Wonder Of Life Prevails» fra det flotte albumet han laget med Jimmy LaValle i 2013. Sangen om en kompis han pleide å høre på Black Sabbath sammen og som døde i en ulykke etter å ha sonet en lengre fengselsstraff, ble en av mange sanger på konserten om død, sorg og savn. Chris Connolly på tangenter og Nick Zubeck på gitar/bass/sang utgjør sammen med Sonic Youth-trommis Steve Shelley perfekt ramme for Kozeleks musikalske landskap, og gjør at han låter vel så variert på scene som på plate.

Tyngdepunktet på konserten var materiale fra de tre siste Sun Kil Moon-platene, som byr på noe av det beste av Kozeleks assosierende tekstkunst. Et par av sangene fra årets noe ujevne album med Jesu fungerte overraskende bra, deriblant hans dypfølte hyllest til bassisten i Yes, Chris Squire (som døde i fjor) i sangen «Fragile», med musikalsk lån fra inspirasjonskilden til sangen.

En konsert med Mark Kozelek og band er en hårfin balansegang mellom høyt og lavt, uten sikkerhetsnett. Røff, uvøren prat og eggende tone med publikum mellom sangene og fra rufsete rock til hymnelignende, vare folksanger i musikken. Av og til gikk det litt over styr, som i en humpete versjon av Frank og Nancy Sinatras «Something Stupid» fra hans helt nye soloalbum med coverlåter, «Sings Favorites».

Ryktene om Kozeleks lave terskel for irritasjon bidro ørensynlig til den mest lydhøre forsamling som tenkes kan på et fullpakket Blæst. Belønningen var en konsert hvor Kozelek spilte opp mot bandet og publikum til flere høydepunkt så intenst levende at han kan være så sær og vanskelig han vil for min del. Hans kvaliteter som sanger kommer langt bedre til sin rett på scenen, i låter så ordrike at tekst og musikk blir en helt annen type enhet enn i bandkonserter flest. Heldigvis til lyd så strøken at lydmikseren fikk et improvisert vers i siste ekstranummer.

I «Richard Ramirez Died Today of Natural Causes» røsket Kozelek løs på gitar og stemmebruk. «Carondelet» fra plata han nylig gjorde med Jesu tok gitarrockdelen av konserten enda lengre, til et skakende primalskrik av en sang. Han har skrevet flere sanger om skytetragedier og presenterte en helt ny, uferdig, men sterk sang, om terroren i Orlando, skrevet på flyet mellom Bergen og Trondheim, med refreng lånt av Muhammad Ali. Kozelek er sannsynligvis den eneste som på scenen har stoppet den eminente trommisen Shelley i en sang, med klar beskjed om at han spilte for høyt og for fort.

I finalen i det ordinære settet fikk han store deler av salen til å synge med i «Exodus». Sangen han skrev etter at Nick Caves sønn døde i en ulykke i fjor ble tilegnet alle foreldre som har mistet barn. Å se og høre den store, ubehøvlede fyren med den triste røsten få store deler av Blæst til å la det runge ømt i mørket: «For all bereaved parents – I send you my love», ga ubetalelig klimaks på en uforlignelig konsert.