Åpningsscenen med vennene Aurora, Snorri, Maria og Dis som deltar i en demonstrasjon foran Alltinget i Reykjavik sammen tretti tusen islendere, er mektig.

Gamle damer i pelskåpe står og skriker sammen naglekledde pønkere. Bankene har kollapset og regjeringen går av. Grådigheten har født et krakk.

Dette er oppstarten på en inderlig roman om en vennegjeng på noenogtyve, som det økonomiske jordskjelvet skaker «et fellesskap fra tenårene som betydde mye, men som ikke skulle vare». Aurora mister jobben i fotobutikken som følge av krakket, studiene i statsvitenskap er på vent. Kollektivet oppløses.

I tenårene møtte Aurora Kristin på nettet, hun fungerer i romanen som en stemme som ligger over historien og som ingen møter fysisk. Der Aurora søkte kontakt og ble en nettfan av Kristins blogger, har Kristin søkt flukt fra nettet og blitt resepsjonist på hotell i Akureyri. En flukt, en oppløsning som skjer over alt. Folk som forlater byene og forsvinner fra landet.

Heimdalingen Hjemås er god på å vise hva en politisk og økonomisk rystelse gjør med forhold. Han kan Island, her er presise beskrivelser av gatenavn (i flere islandske byer), puber, bandnavn, topografi, været og naturskildringer som er som ren poesi: «Åsene er runde kinn, fjellene smale neserygger, slettene flate panner, tjernene blanke øyne. Geysirene er munner som det stiger varme luft fra når de åpner seg».

Aurora legger ut på vandring i landskapet rundt Akureyri, på flukt fra noe som ikke fungerer og på leting etter Arnar, en som har en fotoutstilling med bilder fra demonstrasjonen der Aurora figurerer. Hun roter seg bort, men treffer en mann på flukt, en japaner på flukt og den tidligere pønkejenta Heida, som synes det er en lettelse at bankene kollapset og at de rike gikk på trynet, for: «...da er det liksom ikke noe å være redd for lenger».

Forfatterens første roman, men sjette litterære utgivelse, er blitt en varm bok om en kald og rystende opplevelse på Island, som ennå ikke har satt seg.

Anmeldt av STEIN ROLL