Da Steve Morse fikk publikum til å svare ham på gitarlinjene i det siste ekstranummeret «Black night». Da de dro i gang «Fireball» som låt nummer to. Eller da organist Don Airey gikk berserk på hammond, kirkeorgel og moog, i et virtuost Grieg-inspirert potpurri.

Da svingte det godt i Trondheim Spektrum.

For er det noe de er kjent for, så er det nettopp lekenheten, de briljante ferdighetene, det uovertrufne samspillet. Det fikk vi også oppleve onsdag kveld. Bare ikke hele veien.

Alder er åpenbart én forklaring. For de er ingen ungfoler lenger. Vokalist Ian Gillan er 71, og selv yngstemann og «nykommer» (siden 1994) Steve Morse er i AFP-alder med sine 63 år. Selvsagt bærer konserten preg av det.

Gillan er britisk tørrvittig mellom låtene, synger stort sett rent, men har ikke nubbsjangs til å nå de høyeste tonene. Morse og Airey spiller godt, men kan aldri fullt erstatte Ritchie Blackmore og Jon Lord. Og så er det noe som lugger gjennom kvelden. Ikke bare at hele fem av låtene er fra årets album «Infinite». Det er rett og slett litt slark i overgangene her og der.

Se bildene fra konserten her

Ian Paice er det eneste bandmedlemmet som har vært med konstant siden starten. 69-åringen holder koken godt bak slagverket.

Men mye kan tilgis når man endelig får oppleve hardrockpionerene for første – og sannsynligvis siste – gang i Trondheim. Sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath er Deep Purple selve gudfedrene for britisk hardrock. De har solgt mer enn 100 millioner album, og til neste år feirer de 50-årsjubileum som band. At de i det hele tatt fortsatt turnerer, er et mirakel.

Etter en konsert i London i 1972 sto de oppført i Guiness’ rekordbok som «klodens høyeste band». Og det er virkelig en vegg av lyd som møter oss da de åpner med «Time for bedlam», åpningssporet på «Infinite», deres 20. og siste album.

Virkelig sprut blir det da de går rett over i tre Purple-klassikere: «Fireball», «Bloodsucker» og «Strange Kind of Woman». Spesielt førstnevnte, med energisk dobbel basstromme og bassolo fra Roger Glover, får temperaturen opp hos publikum. Det er nesten så man et øyeblikk glemmer at man står i en gymsal.

«Uncommon man», fra deres forrige album «Now what?!» (2013), dediserer Gillan til deres tidligere organist Jon Lord, som døde i 2012. Her får Morse breie seg. Selv om han nok imponerer gitarnerdene i salen, er låten langt fra bandets beste.

Trondheim Spektrum fungerte overraskende godt som arena, skriver vår anmelder. Kanskje er dette den siste konserten der før huset skal rives.

Det har vært mange konserter i Trondheim Spektrum gjennom årene, kanskje er dette den siste. Selv om scenen er lav, fungerer rommet godt. Lyden er høy, men klar og nyansert. Storskjermen bak på scenen går tett på musikerne og viser det til tider utrolige håndverket. Hadde bildene i tillegg vært i sync med lyden, hadde det vært enda bedre.

Om snittalderen på scenen er høy, er den ikke mye lavere ute i salen. Det er mange grå og hvite manker der ute, til dels ikke hår i det hele tatt. Og det er neppe en overdrivelse å si at det er 80 prosent menn i lokalet.

Som så ofte tidligere på denne turneen, avsluttes det ordinære settet med «Space truckin’» og – i hvert fall denne gangen – en litt uinspirert versjon av «Smoke on the water». Sistnevnte føles litt baktung, men publikum gauler med.

Ekstranumrene blir en opptur. Ikke minst gitarduellen mellom Morse og Airey på «Hush». Men særlig da Morse «snakker» med publikum med gitaren på «In Rock»-klassikeren «Black night», til massiv respons fra salen.

Da svinger det godt i Trondheim Spektrum.