Før lørdagens konsert med svenske Roxette på Sverresborg Arena, har mange fått med seg bekymringsmeldinger fra bandets turné. Det handler om Marie Fredrikssons helsetilstand – hun må støttes inn på scenen, synger sittende og har tydelig svekket stemme. En konsert i mai under Jelling Musikfestival i Danmark ble slaktet av Ekstrabladet og kalt «uverdig» og «morbid».

LES PÅ PLUSS: Hun hadde blikket - det måtte ha vært kjærlighet

Ingen av oss vet sikkert hvordan Roxette og da særlig Fredriksson (56) vil framstå lørdag. På liveklippene på YouTube fra turneen er det likevel liten tvil om at Frediksson ikke er den samme i 2015 som hun var i 1988. Det har hun i rettferdighetens navn ikke vært siden hun fikk hjernesvulst og mistet taleevnen i 2002. Bandets combackkonserter i 2009 fikk delvis hard medfart, og på bandets livealbum fra 2012 hører man en sanger som har mistet mye stemmekraft og som overlater de høye tonene til publikum og kollega Per Gessle.

Gjenforeningskonserter og gamle helter som rir nostalgibølgen er big business. At noen «gjør det for pengene» er knapt en hemmelighet. 635 kroner billetten er mye, og det er verdt å diskutere hvorvidt band og arrangør hadde tjent på større åpenhet rundt frontfigurens tilstand. Kanskje er det så enkelt at vi betaler dyrt, og har lov til å ytre vår misnøye dersom varen ikke svarer til forventningene.

Og forventningene til varen Roxette er gjensyn med ungdomstid, forelskelse, klindans og rosa framtidsdrømmer. Forventningene er slett ikke å bli minnet om aldring, sykdom og dødelighet. Da blir det vanskelig for oss. Dette skulle da være trivelig? Vi blir alle eldre og mer skrøpelige, men i musikken finner vi et middel til virkelighetsflukt, få andre ting utløser våre nostalgiske tilbøyeligheter i samme grad. 40-åringen blir 14 igjen for en stakket stund.

Så er det likevel sånn at musikken har en tendens til ubønnhørlig å speile livet. Hvor mye vi enn ønsker å rives ut av tidens nådeløse gang, innhentes vi av virkeligheten. At det som en gang var vitalt holder på å visne, er ikke nødvendigvis vakkert å se på. Men jeg tror vi har godt av det.

Ikke at Marie Fredriksson er den første som stiller sin skrøpelighet til skue på scenen. Levon Helm var sterkt redusert da legendariske The Band spilte i Olavshallen i 1994. Soulkongen Solomon Bruke måtte sitte på en spesialbygd trone på grunn av massiv overvekt da han spilte i Trondheim i 2006. Beach Boys-geniet Brian Wilson har mange ganger opptrådt til tross for store og tydelige psykiske problemer. Noen vil hevde at Bob Dylan har «utfordringer» med stemmen etter et langt artistliv. Ikke minst har vi historien om skotske Edwyn Collins, som etter en hjerneblødning i 2005 har kjempet seg tilbake som artist – dog en helt annen enn han var – flott fortalt i dokumentaren «The Possibilities Are Endless».

Ingen av disse er blitt kalt stakkarslige og ingen har kalt konsertene deres morbide. Dels fordi de ikke befatter seg med musikk like sterkt knyttet til ungdommelighet som Roxette, men jeg tillater meg også å lure på om reaksjonene hadde vært like sterke dersom det var Per Gessle og ikke Marie Fredriksson som hadde slitt med helsa. Aldrende kvinners begrensede handlingsrom og muligheter innen film kjenner vi, og det står ikke stort bedre til i popbransjen. Det går an å forstå om folk reagerer, samtidig er det lov å håpe på at vi tenker litt over hvorfor vi gjør det – og spør oss om vi vil reagere likedan neste gang vi ser en mannlig, aldrende rocker som må sitte ned og ikke lenger når de høye tonene på grunn av litt for mange sigaretter og sene netter.

Lørdag kveld vil noen se et stusslig eksempel på et band som fortvilet prøver å presse siste dråpe ut av en for lengst inntørket sitron. Andre vil ser en sirkushest som kjemper en knallhard og verdig kamp for å komme tilbake og gjøre det hun elsker.

Selv om Frediksson ikke er like sprudlende som i glandsdagene, kommer hun med en ballast og dyrekjøpte erfaringer som setter sangene, livet og karrieren i et nytt lys. Livskraft kan være så mangt. Det kan være vel så mye fint å hente i tanken på dét, som å drømme seg bort til da du var 14 og trodde du aldri kunne dø.