Men med ett ble det tent et håp om å stanse den farlige utviklingen, og det var i Trondheim det skjedde.
Ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) på Gløshaugen hadde to smarte oppfinnere utviklet et våpen som kunne uskadeliggjøre selv de raskeste og dødeligste fly – hundre prosent effektivt.
Les alle jubileumsartiklene her
Det var akkurat blitt april da Adresseavisen brakte denne gledelige nyheten, midt oppe i alle oppslag om den eskalerende krigen på kontinentet. To ingeniører ved NTH, begge med bakgrunn fra det norske flyvåpenet, hadde i løpet av et år i hemmelighet utviklet et nytt og revolusjonerende antiluftskyts.
Elektrisk harpun
Harpun-prinsippet lå til grunn for oppfinnelsen, skrev Adresseavisen i en oppsiktsvekkende artikkel. Signaturen «G – t» (Sverre J. Herstad) hadde som en av de første studert våpenet på nært hold og kunne gi en nærmere beskrivelse:
«Selve prosjektilet er harpunlignende av fasong og har mothaker som spretter ut idet projektilet går igjennom platene i flyet. En sprengladning i spissen besørger gjennomslaget.»
Treffsikkerheten var fullkommen, het det videre, etter at dette spørsmålet var løst «ad fotoelektrisk vei» ved det fysiske laboratorium på Høyskolen. Harpunkanonen hadde kraft nok til å skyte prosjektilet 4–5000 meter opp i luften, og gjennom linen ble det ført høyspent strøm med 10000 volts spenning, som umiddelbart ville sette flyets motor og styringssystem ut av funksjon. Det fiendtlige flyet ville dermed bli «et vergeløst bytte for folkene ved batteriet nede på jorden».
Målet var dermed delvis nådd, men ikke helt. Flyet skulle ikke bare settes utav funksjon; det skulle også kapres som krigsbytte. En «hurtiggående elektrisk winch» sørget for at flyet ble trukket i glideflukt i spiraler mot bakken, der det uskadet ble tatt ned og snart kunne tas i bruk av det norske forsvaret.
Luftwaffes skrekk
«Vi er selvforsynt med bombefly den dagen angrepet kommer!» kunngjorde Adresseavisen, naturlig nok begeistret over tanken på at Norge lett kunne stanse en flybåren invasjon. Avisens reporter hadde nettopp kommet tilbake fra en test av våpenet på Jonsvannet, der en slepeballong hadde tjent som skyteskive for «den elektriske harpun», som altså lå an til å bli Luftwaffes store skrekk innen kort tid.
Forbløffet hadde de få utvalgte tilskuerne vært vitne til at harpunens «elektriske øye» hadde siktet seg inn mot ballongen 2–3000 meter til værs og hvordan den snart ble halt ned til jorden som en «anskutt hval». Det var lett å skjønne «en veldig begeistring fra militært hold» over en slik oppfinnelse i en dramatisk og kritisk tid. Om det bare hadde vært så vel.
Fantasien var som man forstår satt i sving til de store høyder i avisens redaksjon til utgaven for 1. april. I meste laget, mente nok mange som syntes verdenssituasjonen var for alvorlig og truende til å spøke med. Men journalistenes tankespinn var i hvert fall realistisk på ett punkt: Angrepet kom, og det kom raskt.
Det kom også uforberedt på de fleste, det norske forsvaret inkludert. Adresseavisen antydet, nokså utilsiktet, dette i den samme utgaven fra 1. april. Et bilde i en egenannonse viste et større antall soldater på Agdenes festning, der de ikke passet sine kanoner, men i stedet satt avslappet og fordypet i hver sin avis.
