Mange er spente på Tove Nilsens nye roman. Den handler om henne selv, om hennes far og mor og de voldsomme spenningene dem imellom.

Nilsen fortalte om boka under Trondheim litteraturfest i Dokkhuset fredag kveld. Lokalet var fullpakket da hun og Vigdis Hjorth ble intervjuet av Grete Holstad.

Mens Vigdis Hjorth i sin nye roman «Et norsk hus» dikter om en kvinne som har et anstrengt forhold til sine polske leieboere, forteller Tove Nilsen om sin egen familie i «Konge i snø». Særlig faren er sentral i boka.

– Jeg har lenge visst at jeg skulle skrive om forholdet mellom far og datter, men jeg har holdt meg unna, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Det måtte ta lang tid før denne boka kom fram, sier Tove Nilsen når vi møter henne etter opptredenen i Dokkhuset.

Hun har skrevet nærmere 30 bøker etter at hun debuterte i 1974. «Skyskraperengler» (1982) ble det store gjennombruddet, og hun har hatt en stor leserskare helt siden den gangen-

Til Tyskland med far

Hun kaller faren sin, bokas hovedperson, en liten innvandrer. Han er i dag godt over 90 år og kom opprinnelig fra Sachsen øst i Tyskland, området som senere ble DDR. Han ble tunget til å kjempe på tysk side under andre verdenskrig og giftet seg i Norge med en kvinne som hadde tunge erfaringer med tyskerne. Hennes bror måtte flykte fra nazistene og frøs i hjel på vei til Sverige, bare 17 år gammel. I boka skildrer Nilsen en reise hun gjør sammen med sin far tilbake til hans barndoms trakter.

– Dødsfallet til min mors bror var et traume i familien. Det ble aldri snakket om, og vi fikk aldri rede på hvorfor han frøs i hjel. Og siden mor hadde denne erfaringen bak seg, ble det en sterk spenning mellom henne og far. I voksen alder så jeg at denne historien er sprengstoff, mer på grunn av historiske forhold enn på grunn av psykologi. Min generasjon har vært for opptatt av å finne psykologiske forklaringer, sier Tove Nilsen.

Hun starter romanen med å skildre en julaften som hun og hennes døtre skal feire sammen med hennes far.

Den mest dirrende dagen

– Hvorfor julaften?

– Julaften er den mest dirrende dagen i året. Alle julaftener ligger inni hverandre, og vi har ekstremt mange minner knyttet til den kvelden. Men hva vi husker og ikke husker, er svært forskjellig. Vi har alle forskjellige minner. Ulike begivenheter, stort som smått, setter seg i bevisstheten. Alle som har søsken, vet at det er vanskelig å bli enig om hva som faktisk skjedde julaften i 1972.

– Du har skrevet en roman. Hvor nær opptil virkeligheten ligger historien du forteller?

– Jeg går tett på mitt eget liv og livet til mor og far. Men jeg kan på ingen måte påstå at det var slik det faktisk skjedde. I det øyeblikk men begynner å skrive og setter setninger etter hverandre, velger man et utsnitt av virkeligheten. Man skriver ut fra sitt eget perspektiv. Jeg tror de fleste lesere forstår at en roman ikke kan gjengi det som skjedde, slik det faktisk var. Dette er min måte å fortelle denne historien på. Først og fremst handler det om kjærlighet, om å lengte etter kjærligheten.

Selvbiografi gammelt nytt

Mange forfattere utgir selvbiografiske bøker i høst, blant andre Anne B. Ragde og Thomas Espedal. Tove Nilsen forstår at mange opplever det som en trend, men hun mener det slett ikke er noe nytt.

– Se på Shakespeare, Dante, August Strindberg. Det er historieløst å si at selvbiografiske bøker er noe nytt. Selv har jeg brukt selvbiografiske elementer i bøkene mine helt siden 1970-tallet.

Nilsen har blant annet skildret sin egen oppvekst på Bøler i Oslo og skrevet om sin mors barndom på Møllenberg og Singsaker.

– Hver gang det er snakk om selvbiografiske bøker, blir Karl Ove Knausgård trukket fram?

Stiller spørsmål

– Ja, han er sikkert lei av det. Men jeg skulle gjerne snakket med ham om han faktisk mener det er mulig å skrive en selvbiografisk historie akkurat slik den var. Hvis han mener det, er jeg ekstremt uenig med ham.

– Du har altså ikke skrevet «sannheten» i denne boka?

– Nei, jeg stiller i stedet spørsmål. Mye av det som sies om selvbiografisk litteratur er tøvete. Men når forfattere skriver ut fra personlige erfaringer, kan det gi en egen temperatur. Per Olov Enquist har for eksempel løftet fram sin egen hjembygd i bok etter bok, slik at jeg, som aldri har vært der, kjenner meg igjen. Å kjenne seg igjen i litterære fortellinger om ukjente steder og ukjente bøker har stor verdi, sier Tove Nilsen.