Det er fristende å kalle «Sully» en god gammeldags amerikansk film om vanlige mennesker som viser hva de er gode for i ekstreme situasjoner. Tom Hanks eldes godt inn i denne tradisjonen. Det gjør sannelig også Clint Eastwood. Etter å ha laget tre av sine dårligste filmer som regissør etter at han rundet 80, laget 86-åringen en av sine mest populære og omdiskuterte filmer med den forrige, «American Sniper» i 2014.

Les anmeldelsen av «American Sniper»: «Ut og drepe muslimer»

«Sully» er på flere måter totalt annerledes enn «American Sniper», men også denne handler om et mediefenomen av en amerikansk samtidshelt. Også nordmenn som husker tilbake til 2009, vil sannsynligvis huske de usannsynlige bildene av et stort passasjerfly med mennesker på vingene, flytende på Hudson-elva, omgitt av redningsmannskap i arbeid.

«Sully» er så til de grader en amerikansk historie. Om en veteranpilot, en historisk og spektakulær nødlanding og, ikke minst, om etterspillet for kaptein Chesley «Sully» Sullenberger. Hvor korrekt skildringen av granskingen av nødlandingen og piloten etterpå er, kan kanskje diskuteres, men det er med på å gjøre filmen mer engasjerende og interessant som drama. Dessuten er det lett å finne oppslag fra amerikanske medier fra 2010 som bygger opp om filmens dynamikk.

Granskningskommisjonen til det nasjonale trafikksikkerhetsrådet stiller tidlig i filmen det ubehagelige spørsmålet: Burde piloten heller prøvd å returnere til flyplassen, fremfor å risikere fly og menneskeliv ved nødlanding i elva? Det er neppe overraskende hvor Clint Eastwoods hjerte og sympati ligger. Med ujålete, tradisjonell filmatisk kraft og godt, tilbaketrukket spill i sentrale roller, setter Eastwood databeregninger og simulatoranalyse opp mot den menneskelige faktor, med effektiv patos.

Det er godt gjort å skape en så engasjerende og spennende film om en flyulykke hvor man på forhånd vet hvordan det går. Det er en touch av den klassiske Hollywood-film-mesteren og tidligere flygeren Howard Hawks (1896-1977) over Eastwoods anretning av historien og det fine samspillet mellom Tom Hanks og Aaron Eckhard som hans co-pilot. Den forrige storfilmen om nødlanding med fly, «Flight»(2012) med Denzel Washington, var kanskje heftigere i lufta, men «Sully» spiller svært godt på de 208 avgjørende sekundene, samt på New York og elva som ramme.

Tom Hanks har gjort mer utagerende roller enn den tilkneppede veteran-piloten. Som i hans forrige lignende rolle, i kaprerdramaet «Captain Phillips»(2013) viser han seg mer og mer som en slags eldre statsmann i dagens amerikanske filmskuespilleri. Han har to Oscar-priser fra før, men det begynner å bli over 20 år siden sist. Han melder seg nok på igjen som «Sully», som viser at han er en av ytterst få i stand til å ta opp noe av arven etter James Stewart(1908-97) i amerikansk film.

Katastrofefilmer som ender bra er en sjelden og vanskelig sjanger. Clint Eastwood og Tom Hanks har til sammen 97 års erfaring fra amerikansk film. Det vises på godt og solid i «Sully». Gammeldags? Ja, men god også.