År: 1937
Stikkord: Trollelgen
Til tross for all verdens truende skyer, var elg det store samtaleemnet i Trondheim høsten 1937. Mikkjel Fønhus hadde skrevet om den, og hele byen hadde sett den på film. Men nå var den magiske skapningen, Trollelgen, blitt virkelighet. Det var bare å ta seg en tur i Bymarka – for den som våget det.
Les alle artiklene i jubileumsserien «Adresseavisen 250» her
Trollelgen vek ikke for skudd, tvang biler og busser til å stoppe og jaget folk opp i trærne. Det var som om den ville hevne seg etter at en artsfrende var skutt og drept på sensommeren. Det var bonde Kristoffer Eggen på Tempervollen som hadde felt ei elgku midt i den heteste brunsttiden. Det hadde gjort storoksen sint.
Trollelgens hevn
Fellingen vakte ikke bare bestyrtelser i dyrekretser, men også som rimelig kan være blant folk, ettersom alt vilt var fredet i Bymarka. Men Eggen mente at elgene var blitt for innpåslitne, og at de ødela hele kålrabiåkeren hans. Han hadde prøvd å jage dem bort både med staur og løsskudd, men så til slutt ingen annen råd enn å felle et dyr. Nå hadde han ikke bare politiet på nakken, men Trollelgen sjøl hadde vist seg truende ved gjerdene rundt gården..
Det var en losjerende på Tempervollen, en kraftig bryggeriarbeider, som først fikk et møte med den ualminnelig svære oksen, nede ved grinda på gården. «Den hadde langt skjegg som statsminister Stauning og kom skulende mot meg. Da den bare var noen meter unna, så jeg meg ut ei gran i klive opp i,» fortalte den langt fra lettskremte karen, som i stedet tok beina fatt og sprang det han var god om opp i tunet.
Elgdrama i fem lokalaviser
«Om natten har vi elgen helt oppe ved husene. Det er lite hyggelig dette,» uttalte Kristoffer Eggen til avisen. Etter sitt fatale skudd visste han ikke sine arme råd, men hadde fått tillatelse fra politimester Østerberg til å avfyre nye skremmeskudd. Det hjalp bare så lite. Så snart det smalt, senket Trollelgen hornene og kom styrtende.
Det var ikke rart at alle byens fem dagsaviser fylte spaltene med elgdramaet. «Trollelgen på krigsstien i Bymarka. Skremmer vettet av folkene på Tempervold. Enser ikke skudd,» rapporterte Adresseavisen på sin 1. side. Fabeldyret lot seg heller ikke fotografere, tross iherdige forsøk fra Fotograf Schrøder, og avisen gjenga i stedet tegninger som ikke la noen demper på interessen – eller frykten – for den hornprydete kjempen.
Lukten av blod
Midt oppe i hysteriet rundt den mystiske elgen, satte byens samlede journaliststand en kveld i oktober kursen mot Bymarka, til Fjellseter Turisthotell. der Sportsjournalistenes klubb inviterte til lørdagsfest. Aftenens favorittdrink i baren var cocktailen «Trollelgen», en skikkelig angstfordriver.
Adresseavisens Per Opøien hadde for lengst fått smaken på høstens journalistiske hit. Han hadde hørt forlydender om at den skremmende store elgen skulle være «en hel kannibal når den lukter kristen manns blod». Sammen med en erfaren elgjeger var han en dag dratt opp i marka; rundt Geitfjellet og ned i Tømmerdalen, der hundene fikk teft av storelg og forsvant skremt i retning av elgfrie områder rundt Storheia. Dette var åpenbart noe å passe seg for.
Elgen på Hjorten
Det mente nok også en gruppe orienteringsløpere som fant tilflukt i hvert sitt tre ved Helkansetra, etter å ha latt kompasskursen vike til fordel for et mer primitivt overlevelsesinstinkt. Trollelgen var ikke til å spøke med, skjønt nettopp det skjedde på Hjorten denne høsten. Der bidro en raljerende vise om Trollelgen til fulle hus på revyen «Phang». Hva kunne passe bedre enn en tittel med smell.
Imens etterforsket Østerbergs folk det dødelige skuddet på Tempervollen. Til slutt ble saken henlagt. Det hadde tross alt vært fryktelig fare på ferde. Hvor Trollelgen hadde tatt veien, var det imidlertid ingen som visste.