Ukas beste album fra Las Vegas er her. Nei, jeg snakker ikke om den nye soloplata til The Killers-vokalist Brandon Flowers, men derimot 20 år gamle Shamir Bailey. Jeg falt pladask for hans debut-ep «Northtown» i fjor, og han har skrudd opp temperaturen ytterligere på sitt første album.

Shamirs melodiske grunnmur er tuftet på r&b og soul, mens det rytmiske fundamentet hentes fra disco, funk, house og ikke minst electroclash. Lydbildet peker med andre ord ikke framover, knapt nok til siden. Produksjonen er glinsende, strunk og stram, men kaster mer enn et stjålent blikk mot de siste 10-15 års dansepop – som for eksempel Hot Chip (anmeldt et annet sted på disse sidene). Den peker også lenger tilbake, til navn som Grace Jones og Prince. Ikke minst med tanke på Shamirs androgyne og seksuelt ambivalente image - selv om musikken her framstår som påfallende lite hofteparti-drevet, med tekster fri for påtrengede seksuell selvhevdelse.

Heller enn kåt og energisk, er det nemlig et mollstemt og resignert drag over Shamirs struttende dansegulvfyllere, en nagende tristesse bak den dekadente partymaska som kan minne om Pet Shop Boys' velmaktsdager. Allerede som 20-åring har Shamir sett og opplevd for mye til at han klarer å riste av seg livstrøttheten, samme hvor mye rytmene sparker ham bak. Det gir musikken en interessant dimensjon.

Sånn sett er det logisk at det er på de litt mindre hektiske låtene at det mest smakfulle kjøttet finnes. Det er der Shamir viser at han bør være å regne med også om ti år. For selv om «Make a Scene», «On the Regular», «Call it Off» og «Hot Mess» antagelig er det mest spretne strekket du får høre på plate i år, kan man innvende at disse låtene har lite mer enn stilige, medrivende og syrete bass-/synthlinjer og fragmenter av hooks (men for noen linjer!). Åpningen «Vegas», derimot, er uimotståelig duvende, et slags oppgjør med den falske og musikalsk golde hjembyen. Funky «Youth» har platas beste og mest gjennomførte soulmelodi, mens balladen «Darker» hamrer inn det dystre poenget som har ligget og sluret i bakgrunnen gjennom hele plata.

I sum oppleves «Ratchet» som ei festplate med emosjonell dybde og dobbel bunn, fra en artist som utstråler sårbarhet og selvsikkerhet i likt monn, og som unngår å havne i spagaten i det store spennet i stemninger og identiteter.

«What happens in Vegas, stays in Vegas», lyder munnhellet. Ofte med god grunn. Men Shamir tåler – og trenger – dagens lys.

Høydepunkt: «Youth»

Anmeldt av VEGARD ENLID