Det var kanskje ikke så rart at overmakten var stor. Fotballen i Trøndelag var ennå mest spark og spenn, selv om den selvbevisst nok var organisert i et eget Nordenfjeldske Fotballforbund på siden av Norges Fotballforbund og med sin egen variant av fotballreglene. Det var kanskje heller ikke så rart at målene rant inn. når hjemmelagets keeper – ifølge Adresseavisen – hadde en stor feil. Han brukte armene for lite.

Adresseavisen 250 år i samtiden - les alle sakene her

Senete proffer

En ambisiøs invitasjon var sendt over havet til Hull på østkysten av England, der NFDS’ båter hadde fast anløp og for lengst hadde etablert solid kontakt. Sist i mai kom den engelske troppen med Wilsonlinjens passasjerskip og gjorde et sterkt inntrykk på Adresseavisens medarbeider som sto og ventet på kaia. De engelske profesjonistene ble beskrevet som «kraftige, senede karer, som gir indtryk av at have tat hver eneste af sine muskler under speciel behandling til fjernelse af overflødig fett.» Det siste forsøkte vertskapet, det lokale fotballforbund, å endre noe på med et omfattende sosialt program. I tillegg til god forpleining på Hotel d’Angleterre, ble det arrangert «souper» på Fjellseter turisthotell, middag i Frimurerlogen og en «velkomstseksa» med mat, drikke og underholdning på Hjorten.

De fryktinngytende gjestene fra Hull spilte i 2. divisjon i den profesjonelle ligaen i England. På hjemmebanen Anlaby Road hadde laget på hver kamp et tilskuertall som en knapt kunne forestille seg i Norge. Der spilte de på det jevneste og grønneste gress man kunne tenke seg, mens Trondheim ikke kunne by på noe bedre enn en nokså ujevn grusbane, som noen dager før den første kampen ble utbedret så godt det lot seg gjøre med en prustende dampveivals.

De trønderske spillerne prøvde også å være så godt forberedt som mulig og møttes i forkant av Hull-kampene til en «treningsmatch» mellom to sammensatte lag med spillere fra Kvik/Brage og Høiskolen/Rapp. Fra NTH stilte et par spillere som hadde vunnet cupen med Lyn hvert år siden 1908, slik at det fra et lokalt synspunkt gikk an å ha noen små forhåpninger i møtet med «tigrene» fra Hull.

I stolper og trær

Snart ville det vise seg, med elleve gul og svart-kledte yrkesspillere på den ene siden av midtstreken, klar til å erobre motsatt banehalvdel og bli værende der. Den første kampen gikk på Skøitebanen tirsdag 28. mai. Avspark var satt til kl. 21, men på grunn av stor publikumstilstrømning drøyde det noen minutter før spillet kom i gang. Da var 4000 tilskuere fordelt på tribunen mot Klostergaten og rundt banen for øvrig. I tillegg hang guttene «som apekatter i trær og stopler i banens nærhed» og satt «som fluer paa fluepapir (på) alle gjærder og tak bortover Øen og Elvegaten».

Hjemmelaget var satt sammen av spillere fra Rapp, Høiskolen og Levanger. Fra første minutt var det ingen tvil om at de ville komme til kort. Det tok ikke lang tid før den første ballen lå i nettet bak den lokale «armløse» keeper, og siden gikk det i gjennomsnitt 2 ½ minutt mellom hver gang Hull scoret, til sammen 16 baklengs. Likevel meldte avisen at tilskuernes interesse var like sterk «helt fra bataljens begyndelse og til dens slut henimot kl. 11». Publikum sugde til seg det de fikk se, «hver av boldens bevægelser blev slukt av de mange par øine,» het det i referatet – der hjemmelagets trøstemål naturlig nok fikk behørig omtale. «Da nordmændene efter et haardt press erobret sit maal, brøt bifaldet ut som en storm over pladsen.» Det voldsomme oppløpet var satt i gang av den kjappe studenten Edgar B. Schieldrop og målet satt inn av Karl Tellefsen fra Rapp. Ellers kom det meste av applausen fra en liten engelsk koloni på tribunen. «Nationalfølelsen gav sig i det hele tat ustansælige utslag,» skrev avisen etter at målorgien var over.

Flere baklengs

Den andre kampen ble spilt to dager etter, også den kl. ni om kvelden. Nå var det Kvik og Brage som mønstret felles lag, men oppnådde ikke noe særlig bedre resultat, 1–15. Målmannen Godager hadde «vanskelig for å holde goalen ren,» het det tørt i Adresseavisens referat, som på langt nær fikk så stort oppslag som etter den første kampen. Nå begynte proff-fotball nesten å bli dagligdags i byen.

Før Hull City igjen krysset Nordsjøen, ble det enda en kamp spilt på Skøitebanen, nå mot antatt sterkere motstand i kretslaget til Nordenfjeldske Fotballforbund. Litt bedre ble da også resultatet, men 0-9 var også et stygt tap og et klart signal om engelsk fotball lå på et skyhøyt plan i forhold til det lokale. «Det som stak mest i øinene var englendernes fænomenale orienteringsevne og placering. Hvert spark var en levering til medspiller,» skrev Adresseavisen imponert.

I surt, vått og vindfullt vær hadde Hull City gitt Trondheim et pust av den store verden.

Lørdag sikret Hull City seg igjen plass i Premier League. For 104 år siden «misjonerte» laget for den engelske fotballsporten i Trondheim. Det ble travle kvelder innenfor trøndernes 16-meter. Tegningen er lånt fra Dagsposten, der Georg Keller ga et inntrykk av bombardementet mot hjemmelagets mål.
Hulls kamper i Trondheim var de første et engelsk profflag spilte mot norske klubblag.