Er vår språkarv under forandring? Detskulle jeg tro. Det har den alltid vært, men hurtigere og hurtigere i dag nårjeg kan høre en fremstående språkmann si i radio at vi må akseptere atungdommen ønsker seg «hippere konsepter». Finn-Erik Vinje ville sannsynligvis bittav seg tunga før han lot noe sånt flyte ut fra sin korrekte munn.

Var alt bedre før – før unge, svenske servitører og kjappe,engelske rockere kom og raserte språket vårt? Rent tilfeldig, som det gjerneheter når noe er svært bevisst, sitter jeg og blar i gymnastidens «Norskdiktning i utvalg» – godkjent for bruk i den høgre skolen 7. april 1953. Øynenefaller like tilfeldig på vers 16. fra «Roland og Magnus Kongjen»:

«Han sette luren fyr blogga munne, bles han av i harde;ljoe ber ivi hei og fjøll, de rivna bå gjår og jarir». Over 185 siderinnledende poesi følger jeg mine egne oversettelser fra norsk til norsk medsirlig, tynn blyantskrift rundt Haugtussas «galdresong» og Veslemøy som«vondlar høy» og «kvisar smått», men jeg fikk aldri helt – har jeg følelsen av– treff på verselinjen «sjå um de kan Dvergedolg av Rolands-hondi taka». Vardet kanskje en tidlig form for rabies? «Eg berre spyr», som vi lærte oss å si ien tidlig humoristisk form av nynorsk.

Det var kanskje ikke så merkelig at vi senere heller ble tatt avjazzen, Ella Fitzgerald, Louis Armstrong, rock'n'roll og ungjentene istrutteskjørt – mange like «mørke og mjå» som Veslemøy!

Sceneskifte nå (men det skal fortsatt handle om språk):For en ukes tid siden kom vi hjem fra det som vår mest eleverte elite littnedlatende kaller Syden. Men uka var fin den, med 17- 20 grader, Serra Geladasom vår mest ruvende gjest, tunge dønninger som slo inn mot strand ogpromenade, lange spaserturer og utallige steintrinn opp mot en kirke der visatt på en åpen plass i solen og drakk «caffe latte» som det nå også heter pånorsk.

Men mest glede – utenom de milde kveldene på terrassen – haddevi av en tre meter bred spaservei, støpt i betong, som skar seg tre kilometer istupbratte fjellet ut til et hvitt fyr ytterst mot storhavet. Opplysende skilthele veien, om hvor rosmarin og lavendel grodde (om man ikke kjente det påduftene), om oliventerrassene, om hvor okergruvene ble drevet fra midt på1880-tallet, hvordan malmen var blitt skipet ut – kort sagt et slagsfolkeakademi i miniatyr – og best av alt – ikke en rasende skiløper ikondomdress som skjelte deg ut for at du krysset løypa «hans»! Bare det! Oghundene ble holdt i bånd…

Men spansk lærte vi ikke i nevneverdig grad, selv om vihadde anstrengt oss. Nordmennene satt på «sin» kafé med et glass eller to,hollenderne på sin, tyskerne satt der tyskerne pleide å sitte ogengelskmennene? De satt som oftest på sine fotballpuber, vaglet opp på høyestoler, og brølte i raseri eller glede – alt etter hvilket lag som scoret.

–Varsa’go, sa spanjolen iaviskiosken når han rakte oss Aftenposten eller VG, de eneste norske avisenesom var i salg, skjønt det var ikke lite bare det!

Neste gang tar vi kanskje et spanskkurs på «uno, due, tre»?

Skjønt det siste er vel italiensk...?

joojense@online.no