Foto: LEIF ARNE HOLME

Etter dundrende tordenskrall og strie skurer på forhånd ble forestillingen gjennomført i et vedvarende silregn, som naturligvis skapte store utfordringer for alle aktører. Generalprøven er grunnlaget for denne vurderingen.

Under slike forhold grenser friluftsteater til ekstremsport, men tro nå ikke at Spelet spoleres av den grunn. For entusiastene på Stiklestad virker det som om maturkreftenes motstand utløser en fandenivoldsk innsats, og stayerevnen har jo aldri vært noe problem i dette miljøet. På imponerende vis dro aktørene det hele i land, mens den bratte arenaen forvandlet seg til en skummel sklie.

Det viste seg fullt forsvarlig å kjøre etter planen, selv om både detaljer og helhet fikk sitt preg av usikkert underlag. Regissør Hanne Tømtas oppsetning har angsten som én av sine aktuelle grunnstemninger. Opptakten til det som skulle bli et avgjørende slag, er nervepirrende timer for alle involverte, uvissheten og usikkerheten forsterker latente konflikter. Etter at det famles litt i starten, etableres den anspente atmosfæren som i årets versjon utløser assosiasjoner våre dagers opprivende nyhetsmeldinger. Integrering av prologen i spillet kan ha noe for seg, men denne løsningen ga etter undertegnedes mening ikke mer direkte innføring i stoffet.

Beundringsverdig nok holdt både amatører og profesjonelle et halsbrekkende tempo gjennom scener som mer enn tidligere satser på skarpe fysiske konfrontasjoner; men som også har mer stillfarende innslag, hvor innholdet utdypes. Det er først og fremst her at spillet til tider hemmes av ubarmhjertige vær- og føreforhold, som også spiller teknikken noen puss. Når aktørene i noen tilfeller har mer enn nok med å holde seg på beina, sier det seg selv at replikk-nyansene lett blir borte. Det er likevel åpenbart at små og store endringer i opplegget bringer Spelet et godt stykke videre.

Den dristigste endringen er bruken av Paul Okkenhaugs musikk, en bærebjelke i Spelet, som her får en utvidet funksjon. «Oppdelingen» med blåsebesetning i orkestergraven og en solistkvartett plassert i et fint integrert hus på tunet, skaper et spenn som faktisk vitaliserer hele forestillingen. Musikalsk leder Simon Revholt utnytter vekslingen mellom solister og kor og koordinerer det hele mesterlig. Slik skifter stemningsnivåene naturlig og uanstrengt. Dermed gnistrer det til - som i Kvistadbondens (Håkon Ramstad) visitt på tunet. Og i den muntre scenen etter Tormod Kolbrunarskalds ankomst. Kjetil Støa gir mer og mer i denne rollen; her får Tormod en nøkkelposisjon gjennom sin erfaring og innsikt. Et bilde melder seg stadig etter forestilling: Tormod har satt stemningen med vemodige «Den siste gletten», mens scenen tømmes. Så følger han etter, - sliten og preget av Gamal-Josteins dystre spådommer. Samtidig vet skalden at det blir hans oppgave å oppildne alle de andre. På finurlig vis formidler Støa et inntrykk av at situasjonen er tung, men – alt håp er ikke ute.

Ståle Bjørnhaugs Gamal-Jostein er igjen et krafttak, - allerede i åpningssekvensen viser han at her skal det spilles, selv om regnet bøtter ned. Kårkallen er tradisjonsbærer og ser sin oppgave i det. Stykket dreier seg mye om menneskers evne til å møte en ny tid, nye impulser, utfordrende holdninger, uvante reaksjoner, provokasjoner. Må man absolutt velge side i nærgående konflikter, har vi ikke nok med vårt eget?

Sjølfolket på Sul, Gudrid og Torgeir, har i grunnen det, men kongens natterast på gården tvinger dem til et oppgjør, hvor Trine Wiggen og Ingar Helge Gimle viser sin kapasitet. Datteren Gudrun er en utløsende faktor i alt dette; med Hanne Skille Reitan blir skikkelsen sterkere eksponert i spillet, spesielt i forhold til kongen. Trond Espen Seim er en robust skuespiller som gir Olav troverdighet som lederskikkelse, - men som også avslører svakhetene.

Dette er bare de mest sentrale i en svært sterk skuespillerstab Tømta & Co. har å spille på. Mest imponerende er de nevnte sammen med den tallrike gjengen som disiplinert fyller ut bildet i den frodige massemønstringen dette er. Det er fart over entreene, og rytterne gjorde en kjempeinnsats i tumultene. Innimellom oppstår likevel litt «låste» scener, hvor de fleste blir tilskuere til opptrinnene.

Spelets problematiske dramaturgi er det ikke funnet fullgod løsning på. Særlig i innspurten blir dette tydelig, forestillingen «slutter» flere ganger. Både utmarsjen til slaget, den stiliserte, godt koreograferte, slagscenen i blodrød ramme og Josteins gjenkomst som seende har preg av finale. Spelet om Heilag Olav er en tekst med muligheter – men også med en konstruksjon som trekker i mange retninger. Som optimistisk førstegangsregissør fastslår Hanne Tømta i Programheftet at Spelet «for lengst har bevist at det vart skapt for å vare i all framtid.» Det er ikke vanskelig å se at det fortsatt er mange tråder som skal samles, og hun har sikkert ideer om hvordan det kan gjøres. Derfor er hun nok den rette til å videreføre det arbeidet: Hun har tatt viktige skritt allerede i sitt første år som regissør.

Foto: LEIF ARNE HOLME