Det begynner å bli en stund siden Johan Mjønes´ forrige voksenroman, «Fortellingen om sju bål,» som kom i 2013. Men han har på ingen måte ligget på latsiden, Mjønes har blant annet utgitt ramsalte, glimrende ungdomsbøker om søskenbarna Leif og Paul, der den første, «Død manns kiste,» står som en aldri så liten klassiker.

Mjønes´ bøker for voksne, «Terminalhastighet,» «Orkanger» og nevnte «Fortellinger om sju bål» er også en fin del av et allerede sterkt forfatterskap. Så det er med en viss spenning man gir seg i kast med hans nyeste roman, «Heim.»

Rammeverket er relativt enkelt - vi møter en døende Jørgen Heim, som ligger i sykesenga. Han tar ikke til seg næring, og vi får innblikk i hans liv gjennom forskjellige episodiske tilbakeblikk til familiegården Heim i Trøndelag, der han vokste opp. En dag omkommer storebroren i en ulykke, og Jørgen må ta over odelen.

Selv om rammeverket for romanen er enkelt, er det likevel en kompleks fortelling som drøfter de helt store spørsmål. Livets gang. Forpliktelser. Familiebånd. Løsrivelse. Det litterære grepet med å veksle mellom Jørgens sykdomsleie og hans tilbakeblikk fungerer godt, og skaper dynamikk og gir historien et ladet spenningsnivå.

Mjønes skriver som vanlig svært godt, og han skriver fram en rekke sterke scener og bilder, ikke minst fra sykehuset: «Hendene ligger oppå dyna. Det gule glasset som dekker knokene gjør at jeg nesten ikke greier å bevege fingrene mine. Idet jeg beveger hånda, og så arma, hugger smerten til. Skuldra er fylt av glasskår, og bevegelsene sender en skjærende smerte opp mot nakken. Ved hver bevegelse med skulderleddet, kutter og gnager og skjærer glasset gjennom kjøtt og sener og nervetråder og smerten griper tak om nakken så alt knyter seg og stivner.»

En liten innvending er at romanen tidvis kan føles mer «flink» enn gripende, det hele er svært godt fortalt, lytefritt komponert, men kan innimellom mangle litt ekte liv. Kanskje. Men pytt. I det store og hele er «Heim» en sterk roman. Det er godt å ha Mjønes tilbake.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN