Fattigfolk i opposisjon mot griske maktmennesker, ung og pur kjærlighet mot overfladisk kynisme. Flott musikk. Masse tullball.
Det må jo bli bra? Å ja da, bra blir det. To timer og 50 minutter med vårmusikal på Trøndelag Teater 2017 blir langt, langt bedre enn hva det kunne være grunn til å forvente.
Årsaken til at det blir så bra er først og fremst at samtlige involverte ser ut til å ha gått til oppgaven med hundre prosent alvor. Tull og tøys er vel og bra, karikerte enkeltpersoner også. Men for at dette skal fungere må det må stå noe på spill. Vi må tro på og «holde med» Robin og prinsesse Marions kjærlighet. Vi må bli indignert over sheriffen av Nottinghams hensynsløse innkreving av skatt og over skrulleprins Johans egoistisme.
Vi er de største divaene på teatret
Og så skal vi i tillegg le av Løseth i yndlingsrollen som dekadent skrulle, av broder Tiks ukontrollerte strøm av kjønnsrelaterte ukvemsord, av en kastrert bøddel, av en enfoldig røver.
Vi skal innom de obligatoriske anakronismene, at Richard Løvehjerte er på Røde korstog i regi av Konger uten grenser, at prinsesse Marion har gått syv år på Lipa i Liverpool, at røverne i skogen er overvintra hippier som arrangerer Sherwoodstock-festival, at Amme Krigsvoll er en gjenommtatovert punkbestemor, at biskop Kvalme og Lady Galla er sentrale skikkelser, at Hans Petter Nilsen muligens har modellert sin sheriff av Nottingham etter festivalgründer Svein Bjørge, at han ser om han kan finne noe diesel te han Dahl når han skal tenne på skogen. Sånne ting. Noen av disse påfunnene er morsommere enn andre, det viktigste er at de bare er krydder i forhold til en hovedhistorie med karakterer vi tror på.
Sentralt i dette står hovedrollene Robin Hood og prinsesse Marion, som blir formidlet med imponerende troverdig inderlighet av Gunnar Eiriksson og Mari Hauge Einbu. De er omkranset av mer humoristisk baserte rolleskikkelser, men kanskje spesielt deres to nærmeste – henholdsvis Klaus «Lille-Jon» Sonstad og Anne «Amme» Krigsvoll kombinerer humor og hjertevarme på finfint vis. Rundt dem igjen, et variert oppbud av rolleskikkelser i en frodig strøm av begivenheter i en effektiv dreiescene som veksler mellom livet i skogen og i slottstårnet. Det er alltids et par tre ting som foregår samtidig, alltids detaljer å legge merke til – enten du er mest opptatt av Josefine Frida Petterson som spiller Samantha Fox, Jon Frostad som en noen hundre år gammel butler eller Mari Haugen Smistad som foruten å synge supert, dukker opp i mange små roller.
Det starter med Rai Rai og ender med Voi Voi
Forventningene i salen var tydelig høye under festpremieren lørdag kveld. Selv var jeg blant dem der forventningsfryden var skrekkblandet. Jeg visste sannelig ikke hvor festlig jeg syntes grunnideen var, altså myten om Robin Hood formidlet som musikal med base i pop og rockmusikk fra Trondheim og Trøndelagen.
Og hadde det bare vært de trønderfestlige signaturlåtene «Rai Rai», «Levva livet» og «Det går likar no» vet jeg ikke om jeg hadde vært så entusiastisk etterpå heller. De er i hvert fall ikke fremføringen av disse som er beholdning i forestillingen.
Kanskje alle (bortsett kanskje fra artistene selv) skal være glad for at DumDum Boys, TNT; Stage Dolls og The Kids sa nei takk til at deres låter skulle være med på dette. For med det får vi mulighet til å (gjen) oppdage mer skjulte perler. Tre Små Kineseres låtkatalog blir hyppig brukt, med et tidlig høydepunkt i «Gammel sykkel» og senere en aldeles herlig «Eplekake med krem». Når Olve Løseth som prins Johan synger Har du hørt at ingenting berøre mæ? mens han ikke vil fore en befolkning som trygler etter brød med kake, fordi det er hans kake, så blir denne låten selve den tidløse kjernen i stykkets hovedtema.
Landets eldste og yngste teater
«Æ har itj sagt» stråler blant flere DDE-bidrag, Petter Wavolds «Gammel kjærlighet ruste aldri» formidles med ærbødig respekt av prinsesse Marion, Tyslands «Grævva mæ ne» er perfekt timet – og så er «Lys og varme» gjort i hundre prosent alvor.
To låter av Difference er blant høydepunktene, sammen med to av Ida Jenshus, en av Ary og to av Margareth Berger. Blant musikalens kjernelåter er hennes Grand Prix-låt «Feed You My Love», flott formidlet av Ingrid Bergstrøm i en virkelig spektakulær kostymeparty-scene.
Den alene varer i over fem minutter og er det beste eksemplet på at regissør Mads Bones og resten av gjengen ikke bare tar historien, men musikalsjangeren på alvor. Oppbudet av skuespillere, overdådig scenografi, alt drar i samme retning. Det gir publikum en følelse av at her er det ikke spart på noe. Her skal publikum underholdes.
Mye moro, men ingen smash hit
Frode Rasmussen som forteller, en puslete ettertenksom gammelkong Richard, er blant ingrediensene som en kan tenke ikke er hundre prosent nødvendig. Men som samtidig gir oppsetningen en ekstra dimensjon og publikum noe ekstra. Her er det mange slike uviktige, men viktige, detaljer.
Og i mylderet av detaljer var jeg nesten i ferd med å glemme det viktigste:
I bunn av det hele er et aldeles fabelaktig band. Punktum.