Sufjan Stevens. Indie-folkens poster boy, gutten med gullbuksene og -banjoen, mannen som skulle trylle fram plater om alle 50 statene i USA som om det var den enkleste sak i verden og som spiste konsepter som drops.

Så ble det kanskje litt vel vidløftig. «The BQE» (2009), en multimedial hyllest til en trafikkmaskin, ble avløst av det ellevilt ambisiøse albumet «The Age of Adz» (2010). Til og med den andre julemusikkboksen hans, «Silver & Gold» (2012), inneholdt musikk som satte snodig smak på pepperkakene.

For all del, flotte plater på sitt vis, alle som én. Men sett i ettertid med et litt anstrengt og kunstlet drag, fra en mann som prøvde litt for hardt, som hadde glemt magien i det enkle og vanskelige ved å «bare» lage en fin, intuitiv låt uten å pakke den så full av informasjon at den knaker i sammenføyningene.

Så kommer denne, Sufjans musikalsk mest lettfordøyelige og umiddelbart appellerende til nå. Pastoral, intim, varm og melodisk tydelig. Liker du «John Wayne Gacy Jr.» fra «Illinoise»? Da kan du glede deg, for det er 11 låter av samme slag her: Helt nedpå, spartansk og sparsommelig, gjerne bare med akustisk gitar, banjo eller piano. Uten typisk Sufjanske ornamenteringer eller hemningsløse kor- og orkesterarrangementer - men med den typen øyeblikk av genuin skjønnhet få gjør ham etter.

Førsteinntrykket er at det låter fortryllende, paret med en ørliten lettelse over at det blir en roligere reise enn sist. Deretter melder tvilen seg; feiger han ikke ut, gjør han det ikke altfor enkelt for seg selv, er ikke dette farlig nær en musikalsk komfortsone?

Så viser det seg likevel at «Carrie & Lowell» er alt annet enn feig:

Tittelen bærer navnene til Sufjans mor og stefar. Mor Carrie dro fra familien da Sufjan kun var ett år, og slet hele livet med psykisk sykdom og alkoholisme. Hun var en skikkelse som gled ut og inn av sønnens liv, med noen barndoms sommerferier i Oregon som lykkelige holdepunkter. Carries død i 2012 satte i gang en selvransakelses- og selverkjennelsesprosess hos Stevens. Dette er resultatet, og det er oppsiktsvekkende bra.

«Spirit of my silence I can hear you / but I'm afraid to be near you» lyder åpningsrimet på åpningslåten «Death With Dignity». Han har vært redd stillheten, både den musikalske og den sjelelige. Stillheten som setter i gang underbevisstheten og tvinger ham til å møte det som måtte lure i mørket der nede. Sufjan Stevens har tidligere proppet tekstene fulle av bilder og allegorier fra Bibelen, fabler og mytologi. Elementer som fortsatt er tilstede, men denne gangen er tekstene åpenbart forankret i virkeligheten. Dette er ikke et kunstprosjekt, dette er livet.

Det handler ikke nødvendigvis om en katarsis, ikke noe rasende oppgjør med en religiøs, streng oppvekst, som låttittelen «No Shade in the Shadow of the Cross» kunne antydet. Låten er i stedet en mørk skildring av hvordan Sufjan selv holdt på å gå i hundene etter Carries død, hvordan han gjennom å gjenta morens destruktive adferd håpet å komme nær henne.

Plata er ellers rik på bruddstykker fra barndom og ungdomstid, mange geografiske og historiske detaljer fra Oregon. Store spørsmål som døden og kjærligheten ligger konstant på lur, men det er følelsen av savn, født allerede da moren forlot ham og fortsatt levende langt inn i hennes død, som går som en dirrende streng gjennom disse 11 sangene.

Og det er så vakkert at det gjør vondt. Påfuglen har nappet av seg fjøra, borte er det konseptuelle sløret – Sufjan Stevens står naken tilbake.

Den aller flotteste låten på plata, svimlende vakre «Fourth of July», tar form av en slags samtale på morens dødsleie. Selv når alt er sagt og forsoningen et faktum, er det ikke trøst å finne. Det eneste sikre man kan vite, enten livet ditt har vært et strev eller en fest, er følgende ubarmhjertige faktum:

We're all gonna die.

Omtrent så sårt, men likevel så definitivt, føles dette albumet. For alle hans tidligere kreative innfall, fantastiske sprang og springende fantasi til tross – det han gjør på «Carrie & Lowell» framstår som det eneste sanne uttrykket for ham nå. Hvordan kan han gå tilbake etter dette?

Høydepunkt: «Fourth of July»

Albumet slippes 30. mars, men strømmes allerede nå hos for eksempel Pitchfork , The Guardian og NPR .