Det er lett å forstå hvorfor islandske Baltasar Kormákur fikk jobben med å lage film av historien om Tami Oldham og ulykken til havs som hun og kjæresten ble utsatt for i 1983. Åpningsscenen i «Adrift» kan minne om islendingens film «Dypet» (2012) om forlis på Island.

«Adrift» utspiller seg i varmere farvann, på vei fra Tahiti til San Diego, med et par på vei i seilbåt. Filmen starter etter ei dramatisk uværsnatt, hvor hun våkner alene, flytende i båten. Gjennom veksling mellom tilbakeblikk og overlevelsesdrama, basert på hennes bok, ruller filmen effektivt både med og mot bølgene.

Filmen plasserer seg et sted mellom «All is Lost» (2013) med Robert Redford, og den effektive sjøskrekkthrilleren «The Shallows» (2016), her riktig nok uten hai. Shailene Woodley og Sam Claflin («Et helt halvt år») er god i hovedrollene og Kormákur spiller fint på Tom Waits på lydsiden. I en film mer stødig enn overveldende, egnet til å dempe drømmen om jordomseiling.

Virkelighetens Tami: Tami Oldham, som spilles av Shailene Woodley i filmen, på Los Angeles-premieren på «Adrift» nylig.

Som de fleste filmer basert på historier på virkeligheten får «Adrift» et autentisk løft ved at rulletekstene akkompagneres av bilder av de virkelige menneskene vi har møtt på lerretet, og at skuespillerne framstår som troverdige utgaver av dem. Som en annen av ukens premierefilmer, «Tully», gjør «Adrift» bruk av et fortellerteknisk grep egnet til å dele publikum. Det samme vil muligens scenen hvor vegetarianeren innser at hun må drepe fisk for å overleve, gjøre.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «Solo: A Star Wars Story»