Metallurg Arne Espelund mener bestemt det.

I 2008 ble den pensjonerte NTNU-professoren, som har viet store deler av livet til arbeidet for å dokumentere og spre kunnskap om jernvinneanlegg og tidlig jernproduksjon i Norge, klar over et interessant funn i Semlach i Kärnten i Østerrike.

Jernvinneanleggene som ble funnet der lignet påfallende mye på anleggene som Espelund og kolleger har funnet i Trøndelag. Nå har han fått reisestipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening til å reise til Østerrike for å utveksle fagkunnskaper med blant andre Brigitte Cech som har redigert en bok om funnstedet Semlach. Planen er å gjennomføre reisen i løpet av sommeren.

– Her gjelder det å holde seg ung, sier 86-åringen og smiler.

I høst skrev vi om en annen av Espelunds store interesser, sang og folkedans. Espelund savner hverdagssangen, og lurer på om det beste i sangskatten blir overført til nye generasjoner. I høst arrangerte han «Norgeshistorien gjennom sang» på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.

To «øyer»

Semlach hørte i sin tid til den romerske provinsen Noricum, som romerne overtok år 15 e. Kr., og som er kjent for å ha levert det beste stålet til den romerske hæren og sannsynligvis også keltiske krigere. Espelunds teori er at det må ha vært kontakt mellom Trøndelag og Noricum. Det skriver han i artikkelen «Jernvinna i romersk jernalder i Trøndelag» i Trondhjemske Samlinger 2015.

– Ofte ser vi en langsom diffusjon – at kunnskapen har spredt seg gjennom større områder over tid. Da finner du sammenhenger hele veien. Men det er akkurat som at det er enkeltpersoner eller mindre grupper som har kommet fra keltisk land til Trøndelag og som har hatt med seg kunsten fra sitt hjemsted, sier Espelund.

Han har blant annet undersøkt forholdene i Danmark og Polen, som er to land underveis, men der dreier funnene seg om en annen og, ifølge Espelund, mye dårligere teknikk.

– Noricum og Trøndelag fremstår som to «øyer» som har hatt en meget avansert teknikk, og beholdt den som en hemmelighet. Det er ganske fantastisk at her i Trøndelag ble samme teknikk brukt i 800 år, den var så overlegen. De ødela også de fysiske restene etter smeltingen, slik at ingen skulle få tak i driftshemmelighetene, sier Espelund, som mener det skyldes ønske om å ha et monopol på jern.

– I sagalitteraturen finner vi også flere eksempler på at smeden gjerne ville lure folk, sånn at han kunne beholde et monopol på sin kunst, sier Espelund.

– Det er ingen tegn til eksperimentering eller utvikling over tid. Teknikken var utarbeidet en gang for alle og må ha kommet utenfra.

I kronikken «Trøndelag og Romerriket» fra 2014 skrev Espelund om «jernvinna» og utfordringene som funnene av gamle ovnsanlegg for arkeologer, historikere og metallurger.

Kritisk

Espelund mener at funnene i Trøndelag er av så god kvalitet og kunnskapen så god, at de er glimrende egnet for å tolke driften av anleggene i Østerrike.

– Jeg tror vi, eller kanskje jeg, vet mer om disse ovnstypene enn østerrikerne. Sånn sett kan de komme hit og lære om sin egen teknikk. Jeg ser for meg en strålende mulighet for faglig kontakt, og det virker som at de også mener denne kunnskapen har stor verdi, sier Espelund, som ikke legger skjul på at hans brede tilnærming, med både naturvitenskapelig og kulturhistorisk perspektiv, ikke helt passer inn i dagens forskningsmiljøer.

– Arkeologien er veldig deskriptiv, mens metallurgien er predikativ. Vi kan fortelle hva som er mulig og ikke. Arkeologien stiller ikke spørsmål om teknologien som ligger bak gjenstandene de finner, det er ikke typisk faget. De karakteriserer heller ikke metallkvaliteten, som er forferdelig viktig, sier Espelund, som likevel legger til at han har hatt et svært godt samarbeid rundt flere utgravinger med arkeolog og professor Lars F. Stenvik og lærer Ivar Berre fra Skogn.

Frie tanker

Som pensjonert professor siden 1997 har han vært en fri mann, men med en jernvilje til å gå sine egne veier. Han er opptatt av fri forskning. Universitetene må legge bedre til rette for det, og ikke la byråkrati, omstendelige prosjektsøknader og prege jakten på kunnskap, mener Espelund og trekker frem det nobelprisvinnende Moser-paret er et eksempel på forskning drevet ut av lidenskap og interesse.

– Jeg måler meg ikke med dem i størrelse, men jeg jobber ut fra samme prinsipper. Det handler om ønsket om å være en fri forsker. Det er et privilegium å være det, og universitetet burde avsette en del midler som de ansatte kan søke om til det.

Nylig ble det kjent at nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser skal skille lag privat, men at forskningssamarbeidet fortsetter.

Et kompromiss

Han vokste opp på Uranienborg i Oslo. Faren Sverre var forsikringsmann, mens mor Dagny var pianistinne. Espelund flyttet til Trondheim etter at han kom inn på bergavdelingen ved NTH. Men egentlig ville han bli musiker som sin bestefar, som var klarinettist i Brigademusikken.

– Det tekniske studiet ble et kompromiss mellom faren min og meg. Jeg ville egentlig studere musikk. Men som sønn av en musiker ville han for enhver pris at jeg ikke ble det. Han hadde opplevd hvor fattigslig det var.

– Hva er det alt dette jernet og metallet har tilført livet ditt?

– Det har blitt en måte å leve livet på. Det har gitt meg et nettverk av venner og kjente og masse trivelige opplevelser. Det har vært så mange spørsmål hele veien og det å være nysgjerrig har hele tiden vært en drivkraft, sier Arne Espelund.

foto
Den utgravde slaggropa i jernvinneanlegget på Heglesvollen i Levanger. – Den var som en septiktank, som tok i mot flytende slagg, som hadde oppstått i ei sjakt over bakken, forteller Espelund. Foto: Arne Espelund