Harry Dean Stanton var en levende legende i amerikansk film fram til 15. september i fjor. Da døde 91-åringen som i første del av karrieren gjorde seg mest bemerket som outsider og merkelige fyrer i små roller.

Først som 58-åring fikk han den store hovedrollen i en fantastisk film, som la grunnlaget for at han i de siste 30 åra levde og spilte som en kulthelt i amerikansk film. Det er mulig å se en linje fra hovedrollen i Wim Wenders' «Paris Texas» i 1984 til «Lucky». En slentrende og varm poetisk amerikansk film om livet, hverdagen og sånt.

Noe av det fineste og mest spesielle ved Dean Stantons filmkunst, er at han viser at stor skuespillerkunst ikke nødvendigvis trenger å handle om å være en kameleon med evne til å bli ugjenkjennelig eller vidt forskjellige personer. Han viser at en bortimot motsatt strategi, gjennom evne til å by på seg selv, formidle følelser, stemning og livsholdning, med ansiktsuttrykk like mye som replikker, kan være vel så bra.

Sånn sett er «Lucky» en av hans største og mest typiske filmroller, som aldrende karakter i en amerikansk småby. «Bare én ting er verre enn pinlig taushet og det er småprat», sier han et sted i filmen. Det fanger noe av inntrykket han og filmen prøver å gi, samtidig som det også er et selvbedrag. Luckys småprat med folk på bar, kafe og butikk i en rutinepreget hverdag, gir filmen mye av dens poesi, stemning og særpreg.

Det trekker ikke ned at regissør John Carroll Lynch i sin første film som regissør (han er selv en fin karakterskuespiller, blant annet som mannen til sheriff Marge i «Fargo») har fått med folk som David Lynch (ikke i slekt) og et galleri av underkjente karakterskuespillerne i biroller. Klassisk americana på munnspill og Johnny Cash og Bonnie Prince Billy i «I See A Darkness» gir perfekt lydfølge til den slentrende handlingen.

«Lucky» er et godt eksempel på karakterdrevet amerikansk drama med tid og rom til å se etter poesien i hverdagslige møter. Litt som en solnedgangsvariant av Jim Jarmuschs «Paterson» fra i fjor spiller den på gjentagelsens kunst i hverdagslig slentring blant typer man vanligvis i høyden får se, men ikke høre på film.

«Lucky» fungerer flott som hyllest til Harry Dean Stantons filmarv, samtidig som den utvider den. Etter de uforlignelige rollene i «The Straight Story» (1999), «Repo Man» (1984), «Paris Texas», Alien» (1979) og «Wise Blood» (1979), er «Lucky» et vakkert punktum, med en sluttscene for evigheten.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av premiereaktuelle «The Shape Of Water»