«Kvinne fra Fosen henrettet etter å ha drept sitt nyfødte spedbarn», sto det i Adresseavisen 14. august. Det var nok flere som satte nok kaffen i halsen da avisen brakte den 250 år gamle nyheten på nytt.
– Vi fikk mye respons på den, sier Johanne Kristiansen.
I spalten «Fra arkivet» har hun og forskerkollega Siv Gøril Brandtzæg guidet avisens lesere gjennom noen av høydepunktene fra avisens første årgang det siste halvåret. I en kort notis den 14. august 1767 slo avisen fast at en kvinne hadde født et barn i hemmelighet, og deretter drept barnet. Hun ble halshugget og hodet ble satt på stake.
Forskerduoen fikk flere henvendelser fra lesere som kjente historien. Det var tjenestepiken Siri Pedersdatter Kammen som ble henrettet på Håøya i Stjørnfjorden. Historien forteller at «en masse folk kom ut til Håøya for å overvære henrettelsen. På reisen ut til øya sang Siri så det hørtes vidt utover. Hun hadde en vakker sangstemme».
– Vi ble også oppringt av en kvinne som mente hun kanskje var i slekt med denne dama. Hun ville ha tips om hva slags research vi hadde gjort, forteller Kristiansen.
Oppklaringen og leserresponsen var et høydepunkt, synes duoen.
Det var en tjenestepike som ble henrettet etter barnedrap
Opplag på 200
3. juli i år var det 250 år siden 23-årige Martinus Nissen ga ut sin første avis. Trondheim hadde omtrent 7500 innbyggere og var en småby langt nord i dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. Hver uke kom en firesiders avis på størrelse med et nettbrett, trykt på flortynt papir. Opplaget var på 200 aviser i uka den første tiden.
Byens gullalder fødte også en avis
Avisen som overlevde
– Det var en liten by, også i europeisk målestokk, men en viktig by, både innen vitenskap og handel. Det reflekteres også gjennom avisåret 1767. Adresseavisen ble ganske sikkert lest høyt i mange hjem, og avisen hadde nok en bredere leserkrets enn borgerskapet som abonnerte på avisen, sier Brandtzæg.
Vi sitter i Knudtzonsalen i Gunnerusbiblioteket, et gjenskapt bibliotekinteriør med bokhyller og kunstgjenstander fra Broder Lysholm Knudtzon (1788-1864). Passende omgivelser for en gjennomgang av nyhetsåret 1767. I samme hus finnes også de første originalutgavene av avisen, men for øyeblikket er 1767-årgangen inne til restaurering.
Gotisk skrift
Kristiansen er universitetsbibliotekar ved institutt for språk og litteratur ved NTNU, mens Brandtzæg er litteraturviter og postdoktor ved samme institutt. Begge er involvert i forskningsprosjektet Enlightenment News som hovedsakelig har tatt for seg engelske og franske aviser fra 1700-tallet. De ønsket også å gjøre en lokal vri og da Adresseavisens 250-årsjubileum nærmet seg gikk de til avisen med ideen.
Forsker på avisenes begynnelse, og langsomme død
I utgangspunktet var Adresseavisen en annonseavis, derav navnet adresseavis. Dessuten spredte lokale nyheter seg gjennom sladder og rykter. Europeiske aviser var ofte mer internasjonalt orientert, fordi leserne ønsket å følge med hva som skjedde ute i verden. Men forskerne ble positivt overrasket over at den første Adressa-årgangen hadde mer lokalt nyhetsstoff enn de hadde ventet på forhånd.
– Det er en salig blanding av nytt om skip som ankommer og drar, dødsfall og mye annet. Men nyhetsmeldingene er svært korte. Du får bare et hint om hva som hadde skjedd. Så må du gå til andre kilder for å fylle ut bildet. Det er ekstra spennende med sånne saker som er såpass annerledes fra vårt samfunn i dag. Barnefødsler i dølgsmål og henrettelser var vanligere enn vi liker å tro. Mange saker nok ikke oppdaget og havnet heller ikke i Adresseavisen, sier Brandtzæg.
Om Angell
Det er også de tragiske skjebnene som har gjort mest inntrykk.
– Det er da forskjellene på hvordan de levde og tenkte på 1700-tallet, og hvordan vi har det i dag, blir tydeligst. 1700-tallet er jo starten på den moderne perioden, opplysningstiden, men en kan også bli lurt til å tro at det var mer moderne enn det egentlig var, sier Kristiansen og peker på saken hvor et selvmord blir omtalt som en kriminell handling, og ikke en tragisk hendelse.
Adresseavisens første redaktør, Martinus Nissen, omtales av historikere som forsiktig og underlagt streng sensur. Men de to avisforskerne mener Nissen var tydeligere og tøffere enn sitt rykte. Han slapp blant annet til kritikk av høye kornpriser i byen, som rammet de fattige. Kritikken ble neppe verdsatt av byens handelsmenn som tjente godt på dette. Nissen viet også mye spalteplass til Thomas Angell, som valgte å testamentere hele sin formue til byens fattige.
– Han holdt Angell frem som et eksempel til forfølgelse for andre rikfolk. Blant annet publiserte Nissen et usignert æresdikt til Angell, hvor grådighet fra rikfolk kritiseres. Det fremstår som et politisk statement, og jeg gjetter at det var Nissen selv som skrev diktet, sier Brandtzæg.
- Disse visene var fortidens sosiale medier
Historien viser
Fra 3. juli og frem til nå har de publisert én sak hver uke på adressa.no og på Folk-sidene i papiravisen.
– Når vi snakker med avisforskere internasjonalt er de imponert over at avisen vier såpass mye spalteplass til sin egen historie. Det er ikke så vanlig, fordi journalister først og fremst opptatt av samtida. Det skal de være. Men som avishistorikere mener vi det er interessant å se hvordan journalistikken har utviklet seg og hva kan man lære av historiske aviser i dag. Jeg tror man kan lære mye, ikke minst rundt dommedagsprofetiene på vegne av den trykte avisa, sier Brandtzæg.
Hun snakker om hvordan paradigmeskiftet fra det trykte til det digitale formatet er den største endringen siden Gutenbergs trykkpresse på midten av 1400-tallet.
– Men folk sluttet likevel ikke å skrive for hånd. Det ble publisert håndskrevne aviser til langt utpå 1700-tallet, sier hun, og trekker de lange linjene frem til i dag:
– Ja, det digitale er kommet, men det er ikke sikkert at det fordriver det gamle. Historien viser at ulike formater kan sirkulere ved siden av hverandre, uten at det ene nødvendigvis fortrenger det andre. Det er kanskje en trøst for dem som redd for papiravisens fremtid. Kanskje vil den være dyrere og for et mer segmentert, spesialisert publikum, på samme måte som at manuskripter og håndskrevne aviser var for et mer eksklusivt publikum på 1700-tallet. Som avishistorikere er vi mindre bekymret for den trykte avisas fremtid, enn journalister kanskje er. Men det er jo dere som sliter med kabalen, og hvordan en får inntekt ut av det, sier Brandtzæg.