År: 1946
Stikkord: Vårkabaret
«Jøss, vi ville nesten ikke slutte å klappe til slutt,» skrev Adresseavisens anmelder «Peruso» (Per Opøien), som hadde sin bastante konklusjon klar allerede da teppet falt for Trøndelag Teaters Vårkabaret i 1946. Dette var en ubetinget suksess!
Les alle artiklene i «Adresseavisen 250 år i samtiden»-serien her
«Hadde vi visst dette skulle vi kjøpt ennå flere blomster,» fortsatte den begeistrede – og velkjente – anmelder, som åpenbart viste publikum på direkten hva han syntes om kabareten. Sånn sett, trengte de ikke vente til dagen derpå for å finne avisens dom. Men der fortsatte Peruos å flomme over av verbale klappsalver og blomsterdryss.
Fra god til bedre
«Godtfolk begynte å spekulere,» skrev han om situasjonen i pausen, «når første avdeling er så god, må vel annen skuffe? Men skriv og si nei, den var minst like god,» slo han fast.
Tradisjonen med en lett og lystig vårkabaret var tatt opp igjen på teatret etter fem dystre år. Våren 1946 var det igjen god grunn til å prise våren yr og glad. Numre som «En fot i begge leire», «Irritasjon» og «Alliert» sa litt om hvilken tid man hadde lagt bak seg – og nummeret «Atombomben» for så vidt hvilken tid som ventet – men for det meste handlet kabareten om livets lyse sider. «Idag har jeg forelsket meg,» sang Gerd Eva Larsen, mens Lasse Kolstad drømte om «Gull og grønne skoger», og Ingolf Rogde og Svend Düring var enige om at «To må man være».
Etter de 14 første numrene fremførte før (latter-)pausen de nevnte herrer Kolstad, Düring og Rogde Sammen med Synnøve Gleditsch, som grevinnen, og Knut Jacobsen, som greven, operaparodien «La tragedie de la bouteille du lait» (Tragedien om melkeflasken), og publikum ga seg ende over. Etterpå fortsatte det med nye glansnumre, til Synnøve Gleditsch avsluttet med Bias Bernhofts tekst «Norge, våkn opp!» til tonene av «Stars and Stripes».
Kabaret var morsomt, teater var festlig, ja, selv opera kunne være noe å le seg skakk av.
Et råd fra avisen
Noen dager meldte signaturen «Thalius» at teatersjef Georg Løkkeberg var på vei til Oslo, delvis for å engasjere nye skuespillere til en ny sesong, dels for «å finne en operette». Denne lette musikkformen var det også tradisjon for på Trøndelag Teater når sommeren var på vei. «Thalius» ba teatersjefen pent om «å spare oss for disse tyske (og østerrikske og ungarske) tøysehistorier, fremfor alt fra restene av feudal-Europa». Strauss’ene, Lehar og Lincke burde ha utspilt sin rolle, mente skribenten og ga et godt bilde av den tiden dette var, et knapt år etter krigen.
Løkkeberg hadde, før han dro, lovet at noe av overskuddet av kabareten skulle brukes til nye stoler i salongen. Utpønskingen av en revy til fornyelse av møblementet, til dreiescene og nytt scenegulv var for øvrig gjengitt i teaterprogrammet, som en underholdende samtale mellom «Goggen» (Løkkeberg) og Svend (Düring). Her var det også humor å ta med seg hjem.
Lystspill lønte seg, så absolutt. Som Adresseavisen så treffende sa det; her forsvarte den røde lykt sin plass (som tegn på at alle forestillinger var utsolgt) – helt til en kald vår gikk over i en lovende forsommer.
