«Lying on my bed I was reading French / With the light too bright for my senses / From this hiding place, life was way too much / It was loud and rough 'round the the edges».

Teksten er hentet fra Glasgow-bandet Belle & Sebastians nyeste singel «Nobody's Empire» (hør den i spilleren til høyre for saken), som også er åpningslåten på bandets niende studioalbum «Girls in Peacetime Want to Dance», som slippes om knapt to uker.

Og vi som trodde Stuart Murdoch var frisk...

Bandets to første album, blant dem klassikeren «If You're Feeling Sinister» (1996) kom etter at kronisk utmattelsessyndrom (ME) hadde satt vokalist og låskriver Murdoch ut av spill i hele sju år. Hans første forsiktige steg ut av hjemmet tok ofte form av lange bussturer der han ble sittende og betrakte «normale» menneskers «normale» liv – som etter det han hadde vært igjennom framsto som eksotiske og fantastisk spennende. Denne grunnstemningen, samt en drivkraft født av følelsen av tap og erkjennelsen av alt han hadde gått glipp av, gjennomsyrer bandets tidlige sanger.

– Jeg hadde et tilbakefall i fjor, det føltes som 1995 om igjen, forteller Murdoch.

– Så egentlig skrev jeg låten for å muntre opp meg selv – for å minne meg på at jeg kom meg gjennom den perioden. Sangen dokumenterer min historie, samtidig som den er et uttrykk for ren trass, hevder han.

Mer dans og moro

At Murdoch, når vi snakker med ham, er syk og sengeliggende på et hotellrom i Paris, stemmer nesten for godt. Et litt sjenert, skjørt og svakelig inntrykk har hengt ved dem helt siden starten, da de ble mer eller mindre frivillige frontfigurer i undersjangeren og livsstilen «twee» - der naivitet, barnlighet og aseksualitet var viktige dyder i likhet med skyhøy litteratur-, film- og indiekompetanse.

Men selv om «Nobody's Empire» framstår som et nesten parodisk (men akk, så nydelig) personlig manifest, har Belle & Sebastian har alltid vært morsommere og livligere enn bandets kritikerne vil ha det til. De har med årene også dreid musikken i mer robust og dansbar uptempo-retning. Kjærligheten til soul, disco og eurodance trer stadig tydeligere fram, og aldri mer enn på årets album.

– Det finnes ikke et punkt der vi satte oss ned og bestemte oss for å bli mer dansbare. Vi har bare endt opp der, delvis fordi jeg har sluppet til flere i låtskrivingen. Bassist Bobby skrev singelen «Party Line», gitarist Stevie har spilt i discoband på si. Kanskje er musikken en slags motvekt til filmen jeg har jobbet lenge med, sier Murdoch, med henvisning til det mørke dramaet «God Help the Girl», hans spillefilmdebut som hadde premiere i fjor.

– Samtidig har vi vært enige om å ha mer bevegelse i sangene, sier han, og roser produsent Ben Allen (Animal Collective, Gnarls Barkley) for å ha laget et album som er tyngre enn vanlig, men likevel låter troverdig. Blant annet inneholder albumet en spretten europop-sak ved navn «Enter Sylvia Plath» (selv om låten handler lite om den dystre poeten, og først og fremst er en pastisj over Bronski Beat-låten «Smalltown Boy»).

Han vil ikke gå med på at albumtittelen «Girls in Peacetime Want to Dance» er en kommentar til den mørke situasjonen i verden for tiden.

– Situasjonen i verden er alltid mørk, det er bare å ta for seg enhver historisk periode. Så har folk en tendense til å la seg piske opp til hysteri, men det er en annen sak. Tittelen bare dukket opp, jeg har sikkert stjålet den fra et eller annet sted. Og en vagt dystopisk tittel er jo alltid populært, påpeker han tørt.

Voksende vennskap

Belle & Sebastian er ikke historien om kompisgjengen som laget band. De startet som en slags musikerpool løst sammensatt av nødvendighet og tilfeldigheter. Murdoch trengte hjelpere og fant dem her og der, gjennom veggoppslag, på arbeidsmarkedstiltak og kurs.

– Jeg tenkte egentlig bare å lage ett album. Sangene var så viktige og personlige for meg. Først etter tre-fire album klarte jeg å slappe av litt, og da innså jeg at vi var et etablert band og en del av en større popverden. Omtrent samtidig skjønte jeg at vi sto fritt til å endre lydbildet vårt for vår egen fornøyelses skyld. Så det har vært en evolusjon, forklarer Murdoch.

Til tross for bandets forretningsmessige start og et par utskiftninger langs veien, har det grodd fram et sterkt vennskap mellom de i dag seks medlemmene. Murdoch forteller at de står hverandre nær og har gjort det lenge, selv når de gjør ulike ting på hver sin kant. Når Belle & Seabstian har pause, hjelper de hverandre i sideprosjekter.

– Musikken driver oss og limer oss sammen. Vi er komfortable i hverandres selskap og ler mye og ofte sammen.

Tok kampen og vant

De siste årene har det tidligere svært så egenrådige og selvforsynte bandet også åpnet seg for omverdenen på andre måter. De har sluppet andre produsenter til, signert på større selskap og nekter ikke lenger å la seg intervjue.

– Men det er et direkte resultat av at vi var så egenrådige til å begynne med. Vi tok tidlig standpunktet at vi ikke skulle være nikkedukker for noen, vi tok konflikten som måtte til for å beholde kontrollen over egen musikk og karriere. Ellers ville vi blitt utnyttet, forklarer Murdoch. Han beskriver det som en kamp de nå har vunnet, og derfor kan føle seg frie og komfortable. Å stå på scenen foran 30000 er ikke mer skremmende enn å snakke med kona, spøker han.

– Om du smisker med folk i starten, mister du makt du aldri får igjen. Vi har endt opp med en fanbase på våre egne premisser, og da er det vanskelig for andre å dytte deg ned. Det eneste som kan stoppe oss nå, er oss selv – dersom vi begynner å lage drittmusikk.

– Var det en tøff innspilling?

– På en Belle & Sebastian-skala var den omtrent på midten. Fornøyelig, men intens, kan du si. Det beste var at vi hadde en god, fokusert skriveperiode. Vi har egentlig ikke hatt tid til å møtes for å skrive musikk i samme rom på snart ti år, men denne gangen jobbet vi konsentrert sammen over en lengre periode og diskuterte konsepter. Det var fint, sier Murdoch, som argumenterer for at han er mer personlig i tekstene i dag enn for 20 år siden - da var det flere metaforer og flere figurer. Han vil imidlertid ikke gå med på at det er blitt lettere å skrive med åra. Om noe er det vanskeligere - det tar i alle fall lengre tid. Han forklarer hvordan selve skrivingen går lett når inspirasjonen først kommer - men det kan være lenge mellom hver gang.

– Jeg prøver bare å ha en åpen radar påslått til enhver tid dersom det kommer ideer fykende forbi, sier han.

Millenniumskrise

Sist høst ble alle bandets plater nyutgitt på vinyl, et format flere av dem ikke har vært tilgjengelig i på mange år. Murdoch forteller at det har vakt gamle minner og tvunget fram et slags tilbakeblikk på karrieren. En karriere uten de dypeste dalene, selv om han innrømmer at tiden rundt «Fold Your Hands Child, You Walk Like a Peasant» (2000) var tung.

– Fordi for første gang fikk ganske mye negativ kritikk?

– Egentlig ikke, jeg er fornøyd med plata. Jeg gjorde mitt beste og det er en bra samling låter der mange av dem fortsatt etterspørres og spilles live. Men bandet ble dratt litt i alle retninger på den tida, vi måtte jobbe mye hardere på grunn av mer ambisiøse arrangementer. Men nettopp arrangementene er noe av det som gjør at sangene derfra fortsatt er spennende å spille, forklarer han.

– Tvang plata fram endringer?

– Selvfølgelig. Det ble et bra album, det insisterer jeg på, men prosessen var katastrofal. Jeg fikk samtidig et helsemessig tilbakefall og vi måtte ta et friår. Derfor fikk vi heller aldri turnert mens materialet var ferskt. Men vi fornektet ikke albumet, slik mange tror. Etter et par nødvendige utskiftinger i bandet fikk vi det mye morsommere etterpå også.

– Rockkonserter kjeder meg

Stuart Murdoch finner det vanskelig å svare på hvor bandet står i dag. Det er ikke hans jobb, sier han, de bare elsker å lage og spille musikk - og de har fått en stor nok katalog til å klare å holde det interessant. Kontekstualiseringen av Belle & Sebastian får andre stå for. Men han kan i det minste love en leken holdning til liveformatet i tiden som kommer, med stor vekt på visuelle virkemidler.

- Vanlige rockkonserter kjeder meg. Det er vårt ansvar å gjøre opplevelsen minst mulig kjedelig og skape noe som ligner interessant kunst.