Du kan si mye rart om skulpturparken til Christian Ringnes i Ekebergskogen. Men den samlende definisjonen av kvinnelighet som den representerer, er ihvertfall mer oppdatert enn i «Skulpturpark Trondheim».

Det har vært mange harde utfall mot Christian Ringnes for hans idé om en skulpturpark som skulle «hylle kvinnen». Foran den offisielle åpningen i går har diskusjonen blitt noe mer balansert. Alternativt, om en skal si det med den rabiate motstandsmann Christopher Nielsen, er holdningen blitt mer servil overfor den rause giver.

Ringnes' opprinnelige idé er blitt modifisert. En profesjonell jury har plukket ut verkene som utgjør statuene og installasjonene. Men fortsatt er det relevant å diskutere selve grunnideen bak parken – det å hylle det feminine. Kvinnen sees gjennom kunstneres øyne, som et objekt – noe som sementerer et forlengst antikvert kjønnsrollemønster. Så kan igjen dette sees på som irrelevant når en først opplever kunsten. Mange av kunstnerne er selv unge kvinner og fremstiller det feminine i mange fasetter.

Så er det tid for et tanke-eksperiment. Enn om vi tok samtlige kvinnestatuer i Trondheim og plasserte dem i en skulpturpark, hvilket samlet kvinnesyn ville de representere?

Det ville blitt en liten og oversiktlig park. Den kunne godt vært anlagt i Ila. Utenfor Ilen kirke står den litterære figuren An-Magritt i full bondejentepåkledning, rett over Kongens gate råder den flotte Ila-piken, og inne i selve Ilaparken den like nakne og enda flottere kvinnen i Wilhelm Rasmussens fontenestatue.

I tillegg har du statuene som eventuelt må flytte: «Go'dagen» som står sentralt plassert på Torvet, samt en kvinnestatue inne i Stiftsgårdsparken. Går vi fra kvinne til barn, kan vi nevne både Cissi Klein-statuen på Kalvskinnet og ei lita anonym skolejente utenfor Byåsen skole. Kanskje er det et par kvinner til som jeg har glemt i farten.

Alle statuene av voksne kvinner er anonyme, generelle, representanter for sitt kjønn. Tone Thiis Schjetnes nydelige «Go'dagen» har riktignok en konkret modell, hushjelpen Anna Kornelia Holm, som i pensjonistårene etter krigen tilbrakte dagene på Torvet og spanderte et smørblidt «Go'dagen» til alle som hilste. Men i funksjon representerer hun kvinnen i folkedypet, som surrer godmodig ved sokkelen av byens grunnlegger.

Trondheim er full av statuer og byster av menn som har bygd en by, styrt et land, kjempet en krig, vunnet et sjøslag, oppdaget et kontinent, gått fort på skøyter eller spilt fint på fiolin. Men det er visst ingen kvinner som har gjort noe i eller for Trondheim.

Den statuen som mer enn noen annen definerer kvinnesynet i gatebildet i Trondheim, er Nils Aas' «Studenten», der kvinnen i statuen er en behagelig distraksjon for den fremadstormende begersvingende mannlige student.

Det er ikke det at jeg er så veldig opptatt av å få så mange nye figurative statuer i bybildet, og jeg føler meg litt som parodien på en kulturradikaler når jeg er imot flere statuer, men for flere statuer av kvinner. Men dette vil jeg kalle et problem for Trondheim.

Talende for situasjonen er behandlingen av Trondheims tre æresborgere. To av dem er beæret med statuer. Hjallis og Tellefsen. Den internasjonalt mest kjente trønder, Liv Ullmann, er det ikke.

Og hvem tror på at hun blir det?

Såvel Nils Arne Eggen og Odd Iversen som Petter Northug vil nok forlengst være støpt i bronse før Trondheim realiserer en statue av Liv Ullmann.