Det er noen virkelig magiske øyeblikk under årets oppsetning av «Spelet om Heilag Olav».

Det første inntreffer før Spelet er ordentlig i gang. Gammel-Jostein (Even Stormoen) holder sin prolog, setter publikum i 1030-modus. Den lett arkaiske nynorsken gjør det ikke lett for gjennomsnittspublikummeren å følge med, men det er stilig og stemningsskapende når Olav Digre (Trond Espen Seim) på hesteryggen og andre sentrale aktører blir visuelt presentert i scenebildets fulle bredde og dybde.

Så kommer Grima (Mari Maurstad) inn, og setter seg til å lokke. Dette var vel litt i overkant skingrende, tenker vi – før vi skjønner at det ikke er kyrne hun lokker på. «Kom koret» er det hun formaner, og visst kommer de. Et femtitalls modne menn i hvit skjorte under svart dress strener i motlys over åskammen og ned spelamfiet før de finner sin diskrete plass i orkestergraven under scenen.

Et virkelig stilig visuelt øyeblikk; men dessuten: .

Hva er dette? Humor ...? I Spelet ...?

Dette satt stemningen, og øket forventningene. Men øyeblikket har også en minusside; for den frie lekenheten blir en tydelig kontrast til det som kommer. Hovedproblemet ved «Spelet om Heilag Olav» er også i år at det er litt stivt, litt baktungt, et sagaspill som vanskelig kan bli noe annet enn et historisk tablå, som vanskelig kan bli noe som virkelig angår oss.

Visst er dette alvor, visst skal en vise ærbødighet for originalteksten, visst er det ønskelig at Spelet underbygge Stiklestad som historisk. Men er det farlig å gå litt mer uærbødig til verks? Blir ikke stykket mer relevant, og Spelets mange kvaliteter enda tydeligere av det?

Hver regissør jobber på sin måte for å løse Spelets innebygde svakheter, og samtidig bevare og styrke stykkets til tider like overveldende kvaliteter.

For kraften er overveldende i de store visuelle scenene når alle aktørene, amatører som profesjonelle, er med og den unike spelplassen blir utnyttet i hele sin bredde. Når det er tempo, presisjon og snert i slag- og dansescener. Da er spelet fabelaktig.

Det er det også når store skuespillere gjør noe med de tette scenene. I år løfter Trond Espen Seims ettertenksomme autoritet konge-skikkelsen, mens Ingar Helge Gimle gjør Torgeir Flekk i den selvutslettende spillestilen som er blitt hans spesialitet. Lavrans Haga tilfører Tormod Kolbrunarskald både kraft og sangstemme.

Mest ut av en litt for liten rolle gjør Trine Wiggen som Torgeirs kone Gudfrid. Wiggens husfrue på Sul trer ut av sagamørket, og hennes utfordringer og problemer som kvinne, hustru og mor får tidløs relevans.

På forhånd har regissør Hanne Tømte signalisert at hun ønsket å løfte «det hedenske» i årets oppsetning, vise tydeligere hvilket samfunn og hvilke skikker det norske samfunnet var på vei bort fra i 1030.

Sterkest utslag har dette gitt solleiken, året blotscene er blodig, burlesk og for så vidt sterk – men (også denne) kunne hatt godt av en humoristisk snert.

Grepet med en folkemusikktrio som fremfører en del av musikken oppi i amfiet ble introdusert i fjor, og er like vellykket i år. Det skaper større nærhet, og musikken blir mer nyansert. Flere stiliserte tablåer med sterk symbolkraft løfter også oppsetningen som også i år spilles på tidlig kveldstid, med bare naturlig belysning. På generalprøven (som denne anmeldelsen er basert på) var været strålende, og publikum fikk to timer spel i intenst motlys. (Proffe tilskuere stiller selvsagt med cap, men ikke vi amatører.)

Det viktigste grepet i år er likevel tydeliggjøringen av Gudrun, datteren på Sul, som stykkets hovedperson. Den unge spelveteranen Hanne Skille Reiten fyller rollen på sterkt vis. Gudrun var fem år gammel da hennes vanskapte lillesøster ble født, og forlatt av sin mor. Traumene fra denne opplevelsen har fulgt Gudrun siden, visualisert i stykket gjennom den bleke, hvitkledde utburden.

Med kristendommen ble skikken med å «sette ut» svake barn på det strengeste forbudt. Det sterkeste symbolet på at kristendommen innebar et paradigmeskifte er når kong Olav ser henne og hennes problemer – og «leger» henne. Det blir i det hele tatt noen heftige timer på Sul for Olav, kvelden før selve slaget. Han fikser i tillegg kornåkrene hans menn har tråkket ned, han omvender en svensk hedning,

Ja – hele husholdningen på Sul blir overbevist, selv Gammel-Jostein synes «det er noko med ham».

Det er nok ikke historisk belegg for at kong Olav red rundt i Verdalsbygdene som en annen Jesus og velsignet kornåkre og utførte mirakler kvelden før han ble felt under slaget på Stiklestad. At enkeltsoldatene i kongens hærstyrke var like primitive som deres hedenske motstandere kommer imidlertid fint frem.

Kampen mellom konge- og bondehær var nok mye mer en del av et storpolitisk spill enn en religionskrig. For den gjengse trønderbonde er ikke konfliktene og krigen noe som konkret angår dem. De vil helst få stelle med jorda si og være i fred. Også for dem blir det å velge side et strategivalg.

Blinde Gammel-Jostein er den som er sterkest forankret i de hedenske tradisjonene. Han formidler den gamle tids visdom, ikke for egen vinning, men for fellesskapet beste.

Etter å ha overvært slaget og kongens død, oppstår et nytt mirakel. Gammel-Jostein får igjen synet, og blir en troende kristen. Han blir den viktigste bærebjelken i et sentralt underliggende budskap: Det viktigste er ikke hva du tror på, men at du tror på noe større enn deg selv.

foto
Utburden: Symbolet på den gamle tid er de svake barna, utburden, som blir satt bort for å dø, men ikke forsvinner helt fra folkets bevissthet. Foto: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen
foto
Gammel og ny tid: Tormod Kolbrunarskald (Lavrans Haga) er omvendt, men møter motstand hos de gamle vise, Grimma (Mari Maurstad) og Gammel-Jostein (Even Stormoen). Foto: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen
foto
En mors valg: Kong Olav (Trond Espen Seim) tvinger Gudfrid (Trine Wiggen) til å inrømme hva som skjedde med hennes yngste datter. Foto: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen
foto
Magiske scener: De store scenene med tempo og timing imponerer. Foto: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen
foto
Flotte visuelle tablåer: Visualiseringen av kongens død er av mange flotte store scener. Foto: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen
foto
Traumatiserte Gudrun: Hanne Skille Reitan gjør en sterk rolleprestasjon av traumatiserte Gudrun som er en tydelig hovedperson i årets Spel. Foto: LEIF ARNE HOLME, Adresseavisen