Lykke sikter til dagens foreldrekult. En kultur der man står på hodet for sine barn. Vi har både penger og tid til å gjøre alt for våre håpefulle. Lage matpakker fra hele kostholdspyramiden og skysse dem på x antall fritidsaktiviteter. Tidligere derimot, krevde husmødrene at barna lekte ute i snøen helt til middagen var klar.
- Hjemmeværende mødre for 30, 40 år siden var mye strengere enn utearbeidende foreldre er i dag. Ikke at det er ideelt å være streng, men nå har pendelen svingt over i helt motsatt retning. Jeg tror nok vi gjør for mye for barna våre. For hvis vi ikke gjør «alt», pluss litt til, kjenner vi oss som dårlige foreldre som nærmest må stå og se på at ungene blir narkomane eller deprimerte, sier forfatteren.
Lei av elevene
Nina Lykke snakker om sin nyeste roman «Nei og atter nei», en bok som jevnt over har fått en strålende mottagelse hos anmelderne. Romanen blir nærmest sett på som kulturkritikk, et blikk på hvordan den norske middelklassen lever i dag.
Fra blodig krim til tilgivelse
Den tar for seg ekteparet Ingrid og Jan, begge i 50-årene, som lever med god råd, plommetre og to voksne sønner i Oslo. Ingrid er møkklei av lektorjobben (lei av kolleger og utenomfaglig mas fra elever som enten har ME, anoreksi eller skal tvangsgiftes), mens Jan gjør et karrierehopp som avdelingsdirektør i et departement. Sønnene Martin og Jonas er voksne, men synes det er behagelig å bo hjemme mens de pleier aksjeporteføljen sin. Middag og rene truser er det mamma som sørger for. Ingrid er selvsagt glad i de bortskjemte guttene sine, men ville nok ikke ha grått om de flyttet til Australia. En dag innleder Jan et forhold til den mye yngre, utsvevende seniorrådgiveren Hanne.
Nina Lykke trekker paralleller til første- og andre generasjons-innvandrere når hun skildrer gapet mellom Ingrid og barna hennes.
- Det er en avgrunn mellom hennes og sønnenes innstilling til livet. Ingrid har hatt en delvis traumatisk oppvekst, og har en helt annen pliktfølelse enn sønnene. Men de vet ikke om noe annet, de har jo blitt vartet opp hele livet. Ingrid blir som en pakistaner som flytter til Norge, føder barn og sjokkeres over barnas selvopptatthet i en vestlig livsstil.
Økende misnøye
Det er likevel ikke generasjonen med bortskjemte barn, Lykke er bekymret for.
- De klarer seg. På et tidspunkt må de ta ansvar, kjøpe bolig og betale ned på lån. Det er foreldrene jeg tenker på. Hvis man skal bruke all energi og tid på ungene, er det ingenting igjen til partneren. Sexlivet og kjærligheten forsvinner hvis barna får all absolutt all oppmerksomhet.
«Nei og atter nei» handler også om høye forventninger og økende misnøye i et samfunn med svært høy levestandard.
- Vi er mer psykisk syke selv om vi aldri har hatt det lettere enn i dag. Vi har masse rettigheter, selvbestemt abort og mulighet for skilsmisse, det er åpenhet rundt psykisk sykdom og menn kan trille barnevogn uten skam. Problemet er kanskje alle valgmulighetene vi har, og som hjernen vår ikke er utstyrt til å takle. Du møter noen på sjekkeappen Tinder, men neste uke har du muligheten til å møte en som er enda bedre.
25 m² i Moskva
Og på sosiale medier kan vi se andres lykke. Bilder av vennemiddager, magiske ferieturer og lekkert interiør.
- Internett har gitt sammenligningen med andre en helt ny dimensjon. «Jeg har det bra, men jeg kunne hatt det bedre».
Det hadde kanskje vært lettere om vi ikke visste om noe annet.
- Jeg leste om en russisk forfatter som på 80-tallet bodde i en 25 kvadratmeter stor leilighet i Moskva, sammen med hele storfamilien. Det tenkte han ikke noe over, alle i nabolaget hadde det sånn. Først da han kom til Berlin på 90-tallet, innså han hvor trangt han hadde bodd.
Fra spon til heltre
Det er kanskje akkurat det som skjer med forholdet til Ingrid og Jan. De har et ganske bra ekteskap. Fint hus, sex en gang i uken og utsikter til fete pensjoner. Likevel er Jan utro mot Ingrid.
- Ekteparet har det ganske bra på mange måter, men det er ikke nok. Og terskelen er lav for at det ikke er nok. Men alt får en hverdag, og det spørs om den hverdagen blir bedre?
Det er noe med det, vi vil videre. Og derfor har vi også kommet så langt som vi har, med demokrati, teknologi og velferd. Har vi en kommode i spon, vil ha en i heltre. Bor du i en blokkleilighet, vil du heller bo i villa. Og selvsagt vil vi ha det uten omkostninger, uten smerte, illustrerer Lykke.
- Men velstand over et visst nivå, gjør oss verken lykkeligere eller mentalt friskere, snarere tvert om ser det ut til. Og likevel, prognosene tilsier at forbruket og veksten skal – og må – fortsette. Og det er helt sprøtt. De fleste av oss har allerede mer enn nok, og vi kan umulig ha kropper til å takle tre biler og to hytter.