I Bibelen fortelles det om at menneskene som overlevde syndfloden bygde Babels tårn – opp mot himmelen og det guddommelige. Men Gud mislikte dette og ga dem ulike språk for å forvirre dem, stanse arbeidet og spre dem utover jorden. Slik står tårnet både som symbol på menneskets forskertrang og nysgjerrighet, men også på overmot som fører til kaos og forvirring.

Håkon Gullvågs maleri «Babels tårn» er neppe tilfeldig valgt som omslagsbilde på Motorpsychos nye dobbeltalbum «The Tower». Hvor nært albumets grunnidé er knyttet til bibelske fortellingen, vet kun bandet selv. Hører vi et band som prøver å spille seg opp i en høyere enhet - eller er det et utadrettet spark til en hybris man ikke trenger å lete veldig hardt for å finne i dagens storpolitikk? Jeg heller vel mer til det siste, selv om ambisjonsnivået er høyt så det holder på de 85 minuttene som utgjør albumet.

Forgjengeren «Here Be Monsters» var i mine ører et vellykket album, det låt som bandet gjenoppdaget gleden ved den gode melodien. Bandet trengte å roe litt ned etter flere gigantprosjekt, og det gjorde strengt tatt vi lyttere også. Det fungerte. Kanskje var «pustepausen» også en forutsetning for den vitaliteten de nå utstråler på «The Tower», et nytt medlem i trommis Tomas Järmyr gir også en vitamininnsprøytning.

Lydene fra Motorpsycho-leiren på forhånd bar bud om et hardere, råere album enn vi har fått på lenge. Det stemmer bare delvis. Det låter riktignok tungt, med høy riff-frekvens. Samtidig er det aldri på noe tidspunkt et overstyrt råtass-album. Riffene er ofte seige på grensen til stonerrock, og de har definitivt ikke landet helt etter den melodiske og psykedeliske trippen fra forrige album.

Her er det mange varme harmonier, melodienes pastorale preg er der fortsatt - ikke bare på de to «hvilesporene» «Stardust» og «The Maypole» (begge innspilt i Rancho De la Luna, i motsetning til resten, som er innspilt i Los Angeles). Ikke minst har tangentene fått større plass enn vanlig, mange av låtene har keyboardmotiv som bærende element. Det gjør albumet til noe mer og lettere enn mastodonten som ble antydet, med nok variasjon, lys og skygge.

Les flere saker om Motorpsycho her

Åpnings- og tittellåten varsler mye av det som skal komme, med en fin dualitet mellom et blytungt riff og vakre, harmonisterke melodistrekk. En låt som fint representerer den musikalske grunntanken på albumet. Så går det slag i slag, med litt rutinepreget 70-tallsprog på «Bartok of the Universe», «A.S.F.E.» - uimotståelig med sin miks mellom intenst krautrock-kjør og stadionrock-koring. «Intrepid Explorer» er halvt psykedelisk raritet, halvt euforisk rockmonster. «In Every Dream Home» starter nær stonerrock-klisjeene, men folder seg flott ut med et fløytetema som nekter å forlate skallen.

Kvarteret lange «A Pacific Sonata» er min personlige favoritt. Den gir oss en bedårende melodi og en enda mer bedårende Snah-solo. Halvveis skifter den ham, blir hissig og stakkato under en repeterende pianofigur. Særlig Järmyr får vist fram elastisk nærteknikk. Hans inntreden gir ingen umiddelbar sjokkopplevelse. Først og fremst utmerker han seg som en ekstremt lydhør og musikalsk trommis som glir sømløst inn i bandet - men man kan ane noe mindre ornamentering, en ikke like maksimalistisk stil. En av årsakene til at «The Tower» sjelden føles overlesset og utmattende?

«The Cuckoo» deler tittellåtens fine veksling mellom tyngde og melodi, før «Ship of Fools» runder av det hele. Spilledåse i loop avløses av storslått tungrock, før de skifter takt i tredje del og leker herlig med tension/release-effekten. Rett før timinuttersmerket klemmer inne et rullende kirkeorgeltema som sørger for velkommen uorden, og etterlater oss med lyst på mer.

Innledningsvis hadde jeg kanskje håpet på et album som i enda større grad utfordret vår forestilling om bandet. Men «The Tower» låter bedre på andre lytt enn på første. Bedre på femte enn på tredje. I stedet for rendyrking av en Motorpsycho-nisje, er dette blitt et utsøkt balansert album, med en lekenhet og et overskudd vi kanskje har savnet hos dem en stund.

Tårnet når muligens ikke helt inn i himmelen, men Motorpsychos nye album er så langt fra forvirrende og kaotisk som det er mulig å komme.

Anmeldt av VEGARD ENLID

foto
Motorpsycho: «The Tower» Foto: Platecover